Galleri

Kjærligheten på St. Hansås

St. Hanskveld

Beina var så lette i dag, det var som å fly nedover bakkene fra Skogsbråten. Maren hadde allerede sanket urter og blomster til sin mor, som skulle lage mikstur mot gikta som plaget henne sånn. Hun hadde pyntet den lille stua med blomster både inne og ute. Blåklokker, prestekrager, alt hun kunne finne. Hun hadde vært nede ved Elvåga og hentet vann. Det var ekstra virkningsfullt i dag, det rene vannet som rant nordover. Hun hadde slått magisk gress til kua. Hun ble gjennomsvett, men hun fikk fred i sjelen av slikt arbeid. 

Hun løp forbi Ødegården, bort til Katisa ved Nøklevann, hun kunne liksom ikke bli sliten i dag. Først da hun slo inn på stien mot Fjeldstad roet hun pusten og det som kjentes som maur i bena. Det kriblet. Hun måtte smile. Latteren boblet i henne da hun balanserte over et fallent tre ved Fjeldstadmåsan. I kveld, tenkte hun. I kveld skulle det skje. 

Stien til St. Hansås fra Rustadsaga.

Moren hennes Maren, Inger, hadde fortalt mange ganger om da hun traff sin utkårede. Det skjedde på St. Hansaften, ved bålet hadde hun møtt det blå blikket til Halvor, magen hadde slått krøll på seg og hjertet hadde hoppet ut av brystet. Maren kunne ikke huske så mye av Halvor, han døde på arbeid i skogen da hun bare var åtte. Men hun husket klemmer med  søtlig lukt av tobakk, hun husket nattasangen han alltid sang, og hun husket øynene som alltid smilte, uansett hvor sliten han måtte ha vært. Han rakk å kjøpe huset  på Skogsbråten til sin lille familie før han ble borte. Og de klarer seg, Inger og Maren, med litt hjelp fra fattigkassa, de klarer seg fint selv om finkjolen er lappet på albuene. Maren bærer navnet Halvorsdatter med en stolt kneis i nakken. 

Hun vinket bare da hun gikk forbi Fjeldstad. Mor Ingeborg vinket tilbake, hun satt på trammen og pusset støvlene til han Jens. Maren var sikker på at eldstesønn på Fjeldstad, Kristian, allerede var oppe ved bålet. Kanskje Halvor fra Hullet også. Sankthansnatten var de unges natt. Håpets natt. En natt som kunne avgjøre fremtiden. 

Dette er trammen Ingeborg satt på. Den er ikke så lett å se om sommeren, for hele Fjeldstad er dekket i bregner.
Men det er nå en vakker plass, da. Vi traff et rådyr her, hun hvilte i ruinene etter våningshuset.

Maren stoppet et øyeblikk i utkanten av festplassen. Hun så all veden som hadde blitt samlet og stablet til det som ville bli det største bålet i Aker. Hun så utsikten mot Kristiania og langt der borte blinket det i vannet i fjorden. Og så så hun bare Kristian og Halvor, som satt og pratet, finstasen var allerede på. De la ikke merke til henne da hun satte seg i nærheten og rettet på skjørtet. 

Fjellet på St. Hansås er hardt å sitte på. Ikke så rart, i følge Mika er det fullt av diamanter.

 

St.Hansnatt

Juninettene blir aldri ordentlig mørke. Det yret av liv på St. Hansås. Tjenestepiker fra storgårdene, dagarbeidere, noen skogsarbeidere, fattiglemmer, husmenn og familier, hele Østmarka var samlet rundt flammene som strakte seg mot spede stjerner på himmelen. Vel, ikke storbøndene, da. De satt hjemme på verandaene sine og drakk fin vin som de for en gangs skyld selv helte i glassene, for tjenestepikene hadde fått fri. Natten visket ut skiller mellom fattig og rik, mellom mann og kvinne, mellom denne verden og underverdenen. Stemmer hevet og senket seg i sang og samtale. 

Maren satt ved bålet og forsøkte å møte sin utkåredes øyne. Hun satt ganske stille. Hun hadde fått et glass øl av en hun ikke kjente, hun hadde tatt imot med takk. Det var godt å ha noe å holde seg fast i. For snart begynte dansen. Hun kunne høre fela bli stemt. Å, som hun håpet å bli buden til dans av Kristian eller Halvor. Hun hadde øvd seg hjemme, hun kunne alle trinnene, til og med noen ekstra, nymotens trinn som ei venninne fra byen hadde lært henne. 

Mika, 224 m.o.h.

Der! Der så hun Halvor! Hun forsøkte å møte blikket hans, be om en dans med tankene. Men han så ikke henne. Og før hun visste ordet av det, svingte han seg i dansen med ei tjenestepike fra Skullerud. Hun hadde lange, mørke fletter og store, mørke øyne som reflekterte flammene. Kanskje hun er ei hulder, tenkte Maren. 

Der! Der så hun Kristian! Han kom mot henne! Kriblingen i beina begynte igjen, hun rettet på skjørtet for hundrede gang, så forventningsfullt opp med sitt vakreste smil – men han var borte. Røsket avgårde i dansen av den eldste av Katisa-jentene. Hun var jo ikke konfirmert, engang! Men det er klart, tenkte hun i et øyeblikk av misunnelse, han vil heller ha ei jente fra en god familie! Hele syv kuer hadde de på Katisa. Og på Skogsbråten hadde de ingenting. Bare gode minner, og en fremtid som så mørkere ut for hver time som gikk. 

Lykken er en lillesøster på tur.

Dagen derpå, selveste St. Hans dagen

Maren sovnet til slutt ved bålet, da det bare var glør igjen. Ingen hadde budt henne til dans. Men noen hadde tilbudt henne mer øl, og hun hadde tatt imot. Hun våknet kald, med duggdråper i håret og med stiv nakke. Hun kjente restene av ølet banke i panna. Hun satte seg møysommelig opp, og så at noen hadde gitt henne en skjorte til pute. Verken Halvor eller Kristian var der, bare raringen Andreas fra Høyås, skjorteløs. 

Humla hyttet med neven da vi kom for nærme. Denne St. Hanstistelen ville den ha for seg selv.

«Nå, er du våken, Maren,» sa han. «Jeg lovte mor di å slå følge med deg hjem. Bålet er slukket nå. Vi kan trygt gå fra det.»
Maren sa ingenting. Hun ristet skjorten til Andreas for å rette ut de verste krøllene. Ut falt en sankthansblomst.
«Jeg la den der,» sa Andreas. «Tenkte kanskje du ville drømme om din tilkomne, for både Kristian og Halvor mistet sine unge hjerter til noen andre i går kveld. Du kan ikke håpe på dem.»
«Jeg drømte ingen verdens ting, Andreas,» sa Maren. «Det er som grå tåke. Jeg kan visst ikke gjøre en eneste ting riktig.»
«Ikke gi opp håpet, Maren,» sa Andreas. «En dag treffer du ham nok, han du virkelig elsker. Ja, se der! En øyenstikker!»
«Det betyr vel ingenting,» sukket Maren og reiste seg for å gå. Men øyenstikkeren satte seg på skulderen hennes. Vingene skimret i gull, og den så på henne med rolige øyne. Andreas smilte.
«Håpet har kommet,» sa han og lo. «Øyenstikkeren har to par vinger fordi den skal kunne bære en Guds engel på sin rygg. Du har akkurat blitt velsignet, kjære Maren.» Han slo armen om de tynne skuldrene hennes. «Det skal ratt gå deg vel, skal du se.» 

PS: Personene i denne historien har levd, de bodde i Østmarka i 1865. Maren bodde på Skogsbråten, og Kristian og Halvor bodde henholdsvis på Fjeldstad og Hullet. De hadde faktisk syv kuer på Katisa på den tida. Historien, derimot, er oppdiktet.

Vi opplevde mange fine ting i dag. Vi plukke årets første blåbær. De var små, men de var modne.
Og du må spise alle på en gang!
Da får du den beste fargen på tunga 🙂
Vi klatret opp på høye topper.
Vi torde såvidt å gå inn i skumle huler.
Vi sto på kanten av et stup.
Vi hoppet så høyt vi kunne.
Ikke vanskelig å se hvem Mika slekter på.
Vi tok en pause ved den fantastiske bok-kista til Stefanie Reinhart som bor på den gamle husmannsplassen Skullerud-Hullet.
Og vi plukka St. Hansblomster. Vi skal legge dem under puta i natt.

2 thoughts on “Kjærligheten på St. Hansås

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.