Galleri

Det var en gang på Toten

Noen få historier. Noen bilder i et album. En gravstøtte på Østre Aker kirkegård. Det er kjennskapen vi hadde til vår oldefar, Kristian Kristiansen. Sara er den eneste av oss som har møtt ham, men minnet festet seg ikke, hun var knapt to år. 

Men Lilli Anita, vår farmor, husker. Og Gretel Irene, hennes søster. De er, som dere kanskje vet, søstrene Pihl, de eldre, vår turinspirasjon.

«Farfar, ja!» smiler de begge. De kaller ham fremdeles farfar. «Han var veldig lun,» sier Anita. «Ikke den mest skravlete, men med fin humor.»
«Tørrvittig,» skyter Gretel inn. «Han sa alltid noe som fikk deg til å le!»

«Da ungene var små fant han på leker og var med på alle aktiviteter,» fortsetter Anita. «Han var alle tiders.»

Vår oldefar kom fra en husmannsfamile på Toten. Han hadde tre brødre og en søster, Magnhild. Han flyttet til Vestre Aker som ung, og ble drosjesjåfør. Etter hvert ble han også drosjeeier. Han hadde lisensnummer 317, og han hadde en rød Opel Kapitän. Etter den, en Vauxhall Victor 101 Super. 

Anita og Gretel husker at Kristian tok dem med til Toten på besøk. Alle fikk plass i bilen, ungene satt på fanget den gangen.

Da vår farmor Anita, den eldste av søstrene Pihl, de eldre, fylte 88 år for kun kort tid siden, tok vi turen til Toten der Kristian ble født i 1901. Det ble en tur i vår egen, nære historie, og jammen bød den ikke også på en stor overraskelse. 

Totenveisen sto stolt og rank da vi besøkte, søndag 20 mai, var det.

En sprek 88-åring fikk lunsj på fantastiske Ditlevines utsikt.

På andre siden av veien ligger vakre Stenberg museum. Her vandret vi blant blomster og velholdte historiske bygninger.

Til høyre et bryggerhus som opprinnelig har vært et våningshus. Til venstre ei rullebu, som opprinnelig var ei husmannsstue.

På Stenberg finnes også en komplett husmannsplass, den lille bruksbygningen til venstre og det enda mindre våningshuset til høyre. Katja og Eivor kjenner historien tett innpå seg, og grøsser litt på ryggen – for det var slike kår denne grenen av vår familie kom fra.

Reist i takknemlighet. Til husmannsfolkets ære, 1976. De skulle hatt flere minnesmerker.

Den nest yngste av oss balanserte på fine murer mens han spiste is. Det er sånn det skal være. Selv om vi kanskje var tynget av stedets historie og stundens alvor, kjente Mika igjen en fin steinmur da han så en.

Tilbake til Kristian. Her er han med sitt oldebarn, Sara, og med en sigarett han har rullet selv, med Petterøes rød tobakk. Dette var i 1982, samme år som han døde.

I 1959 var han på besøk på Festadhagen på Lena sammen med sin sønn Ragnar og sine barnebarn Roger og Yngve. Kristians bror Oscar bodde i den lille husmansstua på den tida.

Slik ser den ut i dag. Den er bygget ut noen meter, og den har fått nytt panel, men det er utvilsomt det samme stedet.

Og den lille låven, den står der ennå og er ganske lik seg selv.

Kristian jobbet på Festad gård. Her er attesten han fikk da han sluttet og flyttet til Vestre Aker.

Før i tiden var det ikke bare å flytte, du måtte ha attest fra lensmannskontoret. Dette er Kristians attest.

Her er løyvet han trengte for å være drosjesjåfør. Dette er fra 1967.

Og her er de finske søstrene Pihl, inngiftet i Totenslekten, utenfor Festadhagen. De har jammen Kristians lune humor de også.

Her er vi samlet, alle oss med Totenblod i årene. Da vi kom hjem forsøkte vi å finne ut mer om Kristians foreldre og hans historie. Som husmenn flest hadde de flyttet rundt fra plass til plass, men holdt seg i Totenområdet. Folk reiste ikke så langt. Overraskelsen vi nevnte øverst kom da vi så på folketellingen for 1910, og fant at Kristian hadde, i tillegg til de søsknene vi visste om, en eldre søster ingen av oss hadde hørt om før. Vi har brukt en god del tid for å finne henne. Hennes navn var Olga. Hun var født i 1899. Hun var tjenestepike på gården Stabu, kun et steinkast fra Festad. Og hun døde i 1918 av spanskesyken. På årets nest siste dag sovnet hun inn på sykehuset, og ble begravd en kald januardag fra Hof kirke. Nå vet vi om deg, Olga, og nå skal vi lete videre etter resten av slekta.

4 thoughts on “Det var en gang på Toten

  1. Så fin historie. Morsomt å lese om litt kjente steder. Jeg er oppvokst på Toten, Raufoss, men jeg er ikke av totenslekt.. Mine foreldre var innflyttere fra Oslo.

    1. Det er helt sant! Vi er heldige som vet mye om mange deler av slekten – men vi har fremdeles mye å finne ut av. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.