Galleri

Rene fyrverkeriet!

For oss er ingenting bedre enn en 17. mai i en skog som roper se meg! hør meg! kjenn meg! smak meg! det er vår! Intenst grønn med kilende solstråler gjennom bladverket, fuglesang, bris som stryker deg over huden, en brusende elv og gaukesyre som får deg til å fryse på ryggen av fryd. Når den i tillegg avslører sin fortid i stein møysommelig bygget av menneskehender, ja da er dagen komplett. 

Turen bar til Maridalen, til Skarselva og kruttverket. Det ble bløtkake, det ble jordbær, og det ble eventyr. 

Mika ledet an på dagens første omvei, og hvitveisen likte det de så.
Han ledet oss hit, til ruinen av Christiania Uldspinderi, bygget i 1888. Vannet fra elva drev skovhjulet og spinneriets turbin. Eieren het Christopher Pavels Munthe, og i 1878 startet han Norges første spesialforretning i bruksrekvisita og verktøy. Her på spinneriet jobbet det tyve personer, de fleste av dem bodde på gårder i nærheten. Selve bygget hadde to etasjer og et stort loft. Spinneriet var i drift til omrking 1905-1910. Da ble restbeholdningen solgt på auksjon og maskinene flyttet til Lyngør, hvor virksomheten fortsatte. RETTELSE: Som alltid har vi observante lesere! Dette er slett ikke det fine ullspinneriet. Det er Skar sag! Så feil kan man altså ta. Skar sag var i drift frem til 1900 omtrent, og ble bygget av eieren av Skar gård. Skarselva ble brukt til tømmerfløting, og bildet ved fossen litt lenger ned i innlegget er faktisk et kunstig fall for å unngå at tømmeret satte seg fast. Det samme er murene som langs elvebredden som sees på dette bildet. I stor grad var det Brekke sag som tok det meste tømmeret fra Maridalen, men i 1870-årene var det en stor storm som førte til mye nedfallstømmer, og det var visstnok derfor saga ble satt opp. Foto: Håkon von Hirsch
Gaukesyren var nesten like stor som hvitveisen. Heldigvis er det lett å se forskjell.
Mye vann i elva <3
Og mange måter å portrettere det på. Foto: Håkon von Hirsch
Her med lang lukkertid. Foto: Roger Pihl
Vi fulgte veien et lite stykke, og tok av på en liten sti som følger elva. Det tok ikke lang tid før vi så spor etter den første bygningen fra Skar kruttverk.
Denne lurte vi fælt på hva var. Den er rund!

Historien om Skar kruttverk

I den mangfoldige, levende, industrielle Maridalen ble Skar kruttverk anlagt i 1854. Det lå, som navnet tilsier, på Skar gårds grunn, og de første årene var det et privat kruttverk. Hva en privatperson skulle med et kruttverk står det lite om, men kanskje var han glad i fyrverkeri. Og kanskje skulle han selge til det militære. Og kanskje var han klok, for kun få år senere, i 1862-63, ble kruttverket kjøpt opp av staten. Landmilitæretaten kjøpte bygningene, vannfallet og 20 dekar land for 8000 spd, og anla Skar leir på andre siden av elva fra kruttverket.

Det var svartkrutt som ble laget her, laget av svovel, trekull og salpeter. De lagde også patronhylser og håndvåpen her. Men kruttet var viktigst, og det ble levert på flere måter: Tønnevis, eller ferdig ladet i patroner og karduser.

Men kruttverkets historie ble kortvarig. Utviklingen tok det igjen. Krutt med nitroglyserin ble funnet opp, et røyksvakt krutt som ikke tiltrakk seg fuktighet på samme måte. Av forurensningsgrunner, og også av strategiske grunner, kunne ikke dette kruttet produseres i Maridalen. Menn og maskiner, ja hele produksjonen, ble flyttet til Raufoss.

Så i 1898 ble det på nytt stille langs elva. Skar leir var uten militær virksomhet. I 1905 leide Forsvaret ut leiren til Lindern pleiehjem for epileptiske, fra 1910 ble det brukt til ski- og sommerøvelser for militære skoler, fra 1930 øvingsplass for automobilkorpset. Da krigen kom tok tyskerne over Skar leir og videreutviklet den. De oppførte flere bygninger til vedlikehold av luftvernskyts. Luftforsvaret tok over etter krigen, kommunen kjøpte det i 2007.

Og nå blomstrer bekkeblommen. Ingen stemmer roper ordre. Ingen arbeidskamerater ler. Bare bruset fra elva høres.
Vinteren har vært hard i Maridalen også. Godt vindfall kan brukes til noe gøy.
Og her ble vi stumme av beundring. Kan noen fortelle oss akkurat hva som ble gjort i denne bygningen?
Den hadde fine hull i bunnen av muren, kanskje til å kvitte seg med avfall etter produksjon? Foto: Håkon von Hirsch
Som sønn, så far, i dette tilfellet.
Dette er rester etter ei bro.
Vi listet oss forsiktig langs kanalen som engang ledet vann til kruttverket.
Og ble belønnet med et fantastisk skue oppover elva. Foto: Roger Pihl.
Vi tråklet oss tilbake.
Og våren bare se på meg, lizzm. 😉

Eventyret om de fire konger

Nede i bakken fra staselige Nes gård står fire eiketrær tett inntil hverandre, grenene vender utover fra midten, i harmoni. Disse fire er godt kjent, ganske sikkert familie, og de har sett kruttverket komme og gå. Maridalens venner har målt høyde og bredde og omkrets, og kommet til at de er omtrent 400 år gamle. Disse fire vekker fantasien. For det første er eiketrær uvanlige i Maridalen. Tallet fire ble i gamle dager sett på som et symbol på verden, jorden, grunnleggelse og stiftelse, og de fire elementene, ild, luft, jord og vann. Og selv om trærne ikke står på en høyde eller slette, sier sagnet at en konge skal være begravet under dem. Noen har sagt fire konger. Noen har kalt eikene “de fire brødre.”

Vi tenkte som så: Hva om alt er sant?

De 400 årene tar oss tilbake til tida før den industrielle revolusjon, lenge før turbiner og møllehjul og kruttverk, til tida da Maridalen var rullende, frodige jorder. Christian 4 satt på tronen i Danmark-Norge. Han var stadig på besøk i landet, faktisk flere ganger enn alle de andre unionskongene til sammen. Under hans regjeringstid, i 1628, ble det opprettet en egen norsk hær – som riktignok ikke ble aktiv før i 1641. Det første stedet soldater ble rekruttert var fra Maridalen. Bondesønner stilte stolt opp for Norge. Men noen murret. Hvorfor skulle de stille opp for denne grådige kongen som hadde tapt så mange penger og så mye land i krig? Hvorfor skulle de gi sine liv for denne maktsyke, utenlandske adelsmannen som krevde deres siste daler i skatt?

Det var sankthans 1642 og bålet brant under stjernehimmelen ved Margaretakirken. Hæren var samlet til en frikveld sammen med dalens beboere. Midt i dansen trådte han inn i lyset fra flammene, høy og fager, med blondt hår og skjegg med fletter i.
“Jeg er Eirik, arving etter Håkon 6 Magnusson,” sa han. “Jeg er Norges rettmessige konge. Kjemp med meg for et fritt Norge, fritt fra tyrannen Christian 4 og hans bunnløse grådighet.”

Andektig.

Frem i lyset trådte så hans tre brødre, de var hans speilbilde, de hadde blå øyne som det lyste oppriktighet av. Der og da ble brødrene kalt “de fire konger,” ja faktisk hjerter, spar, ruter og kløver. Hæren, Norges lille, utrente, forsiktige hær, lovet å følge dem der og da. For sankthansnatten var magisk, urter sanket denne natten hadde legende egenskaper, gress slått på sankthansnatten styrket buskapen, og den nye kongen som nå trådte frem kunne med sikkerhet bringe fattige, brukne Norge tilbake til frihet og uavhengighet.

I et helt år trente hæren. Flere soldater kom til, for ryktet spredte seg om Eirik, Norges nye konge, og hans tre brødre. Maridalen hadde mat nok til dem alle. Maridalen hadde ly til dem alle. Og planen var å drive kongen av Danmark-Norge hjem til Danmark med halen mellom beina neste gang han satte fot på norsk jord.

Tredje pinsedag 1643 samlet storbøndene og kongsemnet Eirik og brødrene hans seg i Margaretakirka. De var klare til avreise, klare til kamp. Ved alterringen knelte de fire brødrene foran Kristus og foran presten og mottok brød og vin og velsignelse for oppdraget. Eirik kom ikke lenger enn til trappa utenfor kirken før han segnet om. Brødrene knelte ved hans side, og mens giften herjet i deres blod tok de hverandres hender og holdt.

Bonden på Nes valgte et sted med utsikt over vannet, og kirketjeneren gravde fire like store, like dype, graver. Brødrenes blå øyne var for alltid lukket, Norges ekte kongerekke var brutt. Men da siste salme var sunget over deres navn, tittet solen frem og himmelen ble blå. Bøndene i Maridalen plantet en eik på hver grav, og de står der ennå, like fagre som brødrene var, og like fulle av håp.

Eikene med utsikt over Maridalsvannet.

Takk til Maridalens Venners fine nettside for informasjon.

2 thoughts on “Rene fyrverkeriet!

  1. Steinbygget er restene av turbinhuset. Og murene dere skriver er Kristiania Ullspinneri, ligger litt lengre ned i elva. Der står det et skilt ved broen.Murene som dere var ved er restene fra Skar sag. Flotte bilder dere har tatt.

    1. Tusen takk for at du deler av din kunnskap! Finnes det et kart over hvilke bygninger som var hva? Det hadde vært nyttig. Vi retter opp spinneriet. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.