Regnskyene lå tunge over Haraløkka, men ingen dråper falt. De kunne ikke helt bestemme seg for om det beste var å lande med tunge klask på fotballbaner og glade barnesmil, i isen til bestemoren på benken, i håret til den nyfriserte faren med de trange sykkelbuksene, eller om de bare skulle bli der oppe i skyene og se truende ut. Det er tross alt mye lettere å SE truende ut enn å være det.
Vi lot oss ikke skremme, vi utfordret til og med regnet ved å legge igjen både regnjakker og paraplyer og ta på oss solbriller. Likevel falt ikke en dråpe der vi gikk og lette. Om regnet hadde falt, hadde vi da funnet det vi lette etter? Kanskje liker regnet å bli utfordret innimellom.
I dag var dagen for et mikroeventyr. Et mikroeventyr er rett og slett et eventyr som noen ganger er helt sant. Eller som bygger på sannhet, da. Og så er det ikke stort i det hele tatt. Men som dere vet, vi liker svært godt å se det store i det lille. Og det største i det aller minste.
Vi skal komme til saken. Vi lette etter en plass som i historien bare var et blaff. Blink and you’ll miss it. Vi har sett den i tre historiske kilder – folketellingen 1875, kart fra 1883 og kart fra 1885. I folketellingen 1865 finnes den ikke, men kanskje finnes den likevel, og i 1891 er den borte.
Vi snakker om Braatenstuen, eller Skredderstuen, som den ble kalt, og fremdeles kalles i dag. Vet du hvor den er? Du har sikkert gått forbi den ganske mange ganger, og du har ganske så sikkert ikke sett den – for den er ganske enkelt ikke der. Men det finnes noen spor.
Vi gikk først over Kusletta. Veien er gammel, du kjenner det når du går, og beviset finner du på de gamle kartene og flyfotoene. Vi bruker mye tid med dem. Kusletta føles som et sted hvor Skredderstuen kunne ha stått, men her har det aldri vært bygd noe. Likevel er sletta en del av Østmarkahistorien. Det var beiteområde for buskapen på Sørli, Østensjøbråten og Bråten. Under krigen var dette et av Bataljon Øst sine møtepunkter, de var en av Milorgs grupper. Da drabantbyen Bøler ble bygget, og før Haraløkka sto ferdig, arrangerte Bøler IF skirenn her med opp til 800 barn. Om sommeren ble det holdt løkketurneringer i fotball. Da vi var små var det igjen stille her. Vi husker best at noen hadde begravd kjæledyret sitt her, og vi måtte stoppe ved det lille trekorset hver gang vi gikk forbi. Savnet var tydelig og gjenkjennelig.
Når vi slår opp i folketellingene på Skredderstuen finner vi kun folketellingen fra 1875. Da bodde Olai Andersen (41) der, sammen med kona Maren (33), og barna Johan Bernhard (11) og August (4). Olai er fra Høland, Maren fra Askim. Sønnene er begge født i Trøgstad. Dermed vet vi at de ikke har bodd på Skredderstuen særlig lenge. De dyrker 1/4 tønne bygg, 3/4 tønne havre, 1 1/2 tønne poteter. De har ei ku som faktisk har en kalv. Men var det Olai og Maren som bygde Skredderstuen?
Her kommer en teori. Den er ganske sannsynlig, men kan ikke bevises. I folketellingen 1865 finner vi Braatenstenen som plass under Braaten. Der bor Ole Kristoffersen fra Aurskog sammen med sin kone Kirsti Hansatter. Sammen har de barna Karen (16), Kristoffer (11), Paulus (9), Bolette (8), Olalf (Olaf?) (6), Hakon (4) og Marie (2). De dyrker litt bygg og poteter, og har ei ku. Med andre ord er plassen omtrent like stor som Skredderstuen. Det er også sannsynlig at plassen ble kalt Braatenstuen før den ble kalt Skredderstuen, for Skredderstuen er et bruksnavn, et navn gitt av beboere og naboer. Og her er kjernen i teorien vår: Vi har oppdaget at det i folketellingen 1865 er uvanlig mange skrivefeil. Kanskje er det bare slurv. Løvhøiden ble Lørhøiden, for eksempel. Og et av barna på Braatenstenen heter Olalf – det er uvanlig, og mest trolig galt. Da er det også sannsynlig at Braatenstuen kan ha blitt Braatenstenen. Som altså senere ble til Skredderstuen.
Og skredderen? Vi ser skreddere for oss som litt eldre menn, med briller, målebånd rundt halsen, skjorteermene brettet opp, smilet varmt når de stryker hendene over et spesielt vakkert vevd stykke tweed. Men var du husmann og skredder var du neppe en slik som også hadde snurrebart med pomade og egen butikk i Kristiania. Du var nok ikke laugorganisert, heller. Nei, var du en slik bodde du ikke på en husmannsplass. Vår skredder i Skredderstua var kanskje Ole eller Olai, kanskje til og med en Maren eller Kirsti, tanken på en kvinne er unektelig besnærende. Det var i hvert fall noen som hadde et ekstra godt håndlag med nål og tråd. Og kanskje, kanskje hadde de en symaskin på kammerset. Symaskinene ble produsert i stor målestokk fra 1850-tallet, de ble drevet for hånd ved hjelp av en sveiv eller med pedal, og de utførte kun rettsøm. Men rettsøm holder det, til å reparere guttungens bukser med hull på kneet, legge inn frakken til din gamle nabo som har blitt så tynn i vinter, bytte knapper på den tynnslitte skjorta til han som snart skal gifte seg, kanskje selge en ny bukse til en av arbeiderne på Plankeveien som fôr forbi borte på Nøklevann. Rettsøm gjorde deg neppe rik. Men noen daler ekstra i kassa til brød ga det nok.
Vi har gravd frem litt ekstra info om beboerne på Skredderstuen for de som er interesserte:
I 1885 finner vi igjen Ole Kristoffersen i Kristiania. Han bor i Norderhovsgade 1, sammen med sin kone Kirsti og tre barn, Bolette, som nå er 27 år og ugift, og Gunda (18) og Karl (16). Ole er arbeider, det er alt som står om hans yrke.
Vi finner ham igjen i 1910, da har han blitt en svært gammel mann og bor i Schæffersgate 12, fremdeles sammen med sin Kirsti. Her står det at han nå er understøttet av Fattigkassen, men at hans yrke har vært tømmermand. Ole og Kirsti deler leilighet med fire andre som også er understøttet av Fattigkassen. Gården i Schæffersgate har fire etasjer med 17 leiligheter, og til sammen bor det 94 mennesker der.
Vi finner Olai igjen først som innflytter til Trøgstad i 1858. Og på folketellingen i 1865 – da bor han ganske riktig i Trøgstad, på plassen Krogstad. Han er husmand med jord, og bor samen med sin sønn Johan B Olaisen (2), en husholderske, en barnepike og en svensk dame og hennes datter. Ting tyder på at kona er avdød, og vi finner vielsen 10. mai 1858 i Trøgstad – da med Elen Olsdatter Berger. Når vi leter litt til, finner vi henne i kirkeboka i 1865 – hun ble begravd 17. oktober. Dødsårsak er ikke oppgitt. Olai døper sin sønn August i 1872, også i Trøgstad. Han bor da på Kasserud på Torp samen med sin andre kone Maren Olsdatter.
Hei på dere søstrene?
Nå ble jeg ganske imponert over et godt stykke arbeid dere har gjort. Når jeg leser om Ole Kristoffersen og kona Kirsti og alle barna blir jeg helt rørt. Denne historien har jeg jo selv kommet fram til gjennom masse research. Har også vært på Braatenstenen, som sikkert het Braatenstuen. Ganske sannsynlig det ja…
Ole og Kirsti var mine oldeforeldre på min fars side.
Selv har jeg vokst opp på Ulsrud og kjenner godt til flotte Østmarka.
Tusen takk til dere. Nå ligger denne fine historien allerede i min slektshistoriebok!!!
Tusen takk, jeg følger dere?☀️
Ingunn Clarholm Johansen
Så hyggelig og høre! Det er en ordentlig spennende historie. Vi forsøkte å finne ut når Ole døde, men fant ham ikke i kirkebøkene til Petrus menighet, som han soknet til i 1910. Kanskje flyttet han igjen, kanskje var vi rett og slett for trøtte. Det gir også en ekstra dimensjon til historien å høre fra deg – en sprell levende etterkommer 🙂
Fantastisk historie. Jeg er så imponert over hva dere klarer å grave frem. Spesielt artig er det å lese om så kjente steder som dere har i dag. Kjenner jo igjen alle stedene på bildene.
Takk! Kan tro vi hadde det moro der vi tråkket frem og tilbake og sammenliknet kart og terreng og så etter planter – med Silja på slep 🙂
Hei. Morsom lesning. Bor på Bøler, flyttet inn okt. 1956. Ble da en «Skyskraperengel. Deltatt i flere «løkketurneringer» på Kusletta.?
Hei! Tusen takk for kommentar! Tenk at du har spilt turnering på Kusletta – den har alltid vært et stille sted for oss 🙂
Hei Roar!
Det var tider det, husker som om det var igår. Artig å lese dette stykket, takk til søstrene!
Kjenner lukta av Kusletta!!