Galleri

Turorientering på truger

Posted in Ola Dilt, Østmarka, TurerTagged , , , , , , ,

Ola Dilt-starten 18. mars
Tekst og bilder: Roger Pihl

Ola Dilt fikk en snodig start ettersom vinteren fortsatt hadde dyna liggende over marka. Ikke som en klam før-påskelig kriminell dyne, men en metertykk dyne med iskald snø toppet av et tynt lag skare. En slags vinterlig créme brûlée. Ski og truger var et like naturlig valg som tykke støvler, gamasjer, overtrekksbukser, polvotter og lub (LUB: For dem som har tjenestegjort i Forsvaret: Forkortelse for lang underbukse. Eller; bukse, vinter, under, lang, som den også kalles på indentaturspråk).

Men først, et lite hjertesukk: Jeg bor et sted der Ruter har lagt ned bussen som et ledd i byens kollektivtrafikksatsing og følgelig er bil det eneste praktiske alternativet. Ola Dilt er så populært at parkeringsplassen ved Ulsrudvannet ble alt for liten. Kaoset satte tålmodigheten og ryggeferdighetene på prøve og jeg mistenker at på en dag som denne, forbanner alle bilopprettere oppfinnelsen av ryggesensoren. Naturligvis kan det være fristende å foreslå at arrangementet blir lagt til parkeringsplassen ved Haraløkka i stedet, men den er ikke forbeholdt utfartsparkering lenger fordi den har blitt okkupert av fastboende på Bøler. Jeg har ingen løsning på utfordringen, jeg bare registrerer realitetene med et oppgitt sukk.

Været viste seg fra sin beste side og hvis dette var en forsmak på hvordan påsken skal bli i byen, syntes vi synd på alle som har betalt i dyre dommer for en hytte på fjellet. Himmelen blir ikke blåere enn dette. Himmelen blir ikke mer skyfri. I det hele tatt. Alt bekreftet av inntil flere kjøttmeiser.

I fjor fungerte ikke Vipps, for det er jo slik at ny teknologi gir nye problemer. De av oss som i år garderte med gammel teknologi, det vil si pengesedler, kunne spart oss bryet. Vipps fungerte utmerket og snart byttet kart og penger eiere. Mika var med for å teste årets første fire poster og kunne allerede ved reklameplakaten slå fast at konvolutten var tung og at vi tydeligvis fikk mye for pengene. Som vanlig, vil jeg skynde meg å tillegge.
Med et barnebarn som viser stor interesse for å lære seg å lese, slo vi like gjerne sammen deler av naturstien med diltingen. Hver plakat skulle leses nøye og vi måtte finne det plakaten fortalte om før vi kunne dilte videre. Så vidt vi kunne konstatere var det heller ikke noe å utsette på skiføret og trolig ble det satt nye omsetningsrekorder for kakao og gjærbakst på både Mariholtet og Rustadsaga. Vi registrerte også at diltere og skiløpere respekterte hverandre høflig, skiløperne gikk ikke på diltestiene og dilterne tråkket ikke i skiløypene. Uten sammeligninger forøvrig, men her kunne politikerne på Stortinget lære ett og annet.
Først måtte vi orientere kartet og Mika fant fort ut hvor den badestranden han pleier å bade fra om sommeren lå, selv om sandstranden var i hviteste laget. Jeg har selv tilbrakt mange varme dager ved Ulsrudvannet opp gjennom årene, og har et svakt minne om at det en gang var en kiosk omtrent ved hytta til Norsk Folkehjelp, på sekstitallet kanskje? Kiosk var det i hvert fall nederst i steinrøysa ved Beverlia, den var rød og hadde et stort emaljert Pespsikilt under luka. Det var hit de fleste syklet, og så gikk de opp steinrøysa til Ulsrudvannet for å bade. Ofte, når de kom ned igjen, oppdaget de at sykkelen var stjålet av noen som hadde lyst til å komme fortere hjem igjen enn det tok dem å gå. Det hersket anarki på Oppsal på sekstitallet og skulle du ha sykkelen i fred, måtte du i det minste låse den. Etter hvert som vi vokste fra å bade i «pissebukta» handlet det om de to store styrkeprøvene: Svømme over vannet på kryss og tvers, og å stupe fra stupebrettet. Svømmingen gikk greit, men stuping var ikke noe for oss med høydeskrekk. Jeg har riktignok hoppet fra timeteren en gang, men det gjør jeg aldri igjen. Dessuten var det ingen som svømte inn i vika med alle nøkkerosene. Det gikk rykter om at én hadde druknet der, da nøkkerosene snurret seg rundt beina hans og trakk ham med seg ned i dypet. Ned til Ulsrundvannsnøkken, formodentlig.
Diltestier er jo et eget begrep og alle som har tatt minst én post, forstår umiddelbart hva det betyr. På denne dagen fikk uttrykket diltesti en ny og annen betydning, og jeg skal ikke stikke under stol at vi sendte en takk til de første som gampet gjennom snødynene. Snøen gikk opp til hoftehøyde på femåringen, men lot han seg stoppe av det? Satte han seg ned for å furte? Nei, det gjorde han ikke. Han tråkket i vei som om det skulle vært en hvilken som helst annen diltesti.
Selfie på den første posten, det vil si; egentlig er dette en selfie på den fjerde posten, for vi tok ikke postene i alfnumerisk rekkefølge. Trolig tok vi dem i omeganumerisk rekkefølge, hvis det er noe som heter det. Vi begynte med post nummer 4 og arbeidet oss deretter opp til post nummer 1. Det konsentrerte blikket skyldes sansynligvis at jeg forsøkte å finne ut hvor autofokusen skulle treffe eller om jeg klarte å lure lysmåleren som hele tiden ville ta hensyn til det skarpe sollyset.
En av Mikas faste oppgaver på dilteturene, er å besørge at stemplingen foregår på korrekt måte og at stemplet blir plassert på riktig sted. Vi var fortsatt på post nummer 4 på dette bildet og Mika stemplet mens Håkon holdt kartet korrekt i forhold til merketangen. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene.
Etter at post nummer 4 var tatt, bar det av sted til post nummer 3. Vi var ikke akkurat alene på turen, men det ble aldri noen stor trengsel. Når vi møtte andre diltere i djupsnøen, fant vi naturlige punkter å vike til side på. Noen ganger møtte vi diltere med hunder, og blant de firbeinte fant vi flere typer. Noen diltere hadde med seg sporhunder, noe som helst sikkert var til god hjelp, men kanskje er å regne som doping? Akkurat som trekkhundene var det. Dessuten møtte vi en og annen lavinehund, men det var å håpe at ingen trengte assistanse av disse. Bortsett fra at det kanskje fristet med en liten knert konjakk, da.
Dobbeltselfie fra post nummer 3. Posten synes mellom oss, på treet. Trærne er også ganske høye, og heldigvis var ikke posten satt lenger opp enn at Mika fikk stemplet kartene. Det som derimot ikke synes på bildet, er at vi, eller i hvert fall jeg, har fått støvlene fulle av iskald snø. Men lot vi oss stoppe av det? Nei, naturligvis ikke. Barske glæder, som det heter.
Håkon gjorde klar til stempling av post nummer 3. I bakgrunnen, hvis du ser veldig godt etter, kan du skimte post nummer 4 mellom trestammene. Bak Håkon, liksom. Snøen vi fikk i støvlene på post nummer 4 har allerede smeltet slik at på en måte isbader, bare at vi går veldig langsomt uti. Strengt tatt stopper vi vel når vannet når til tærne, men jeg er sikker på at det er innenfor isbaderbegrepet.
Mika sørget for stemplingen og vi la med stor tilfredshet merke til at kodeordet var «snø» på post nummer 2. Det sies at inuittene skal ha 200 ord for snø, men det er rett og slett en avisand som har oppstått fordi journalistene er ukritiske. Inuitter har, som de aller fleste folk, ett eneste hovedord for snø, nemlig snø. Trengs det flere detaljer er det bare å hekte på en forstavelse eller en endelse, og få ord som løssnø eller snøføyke. Men rett skal være rett, på Vest-Grønland har de to ord for snø; qanik som betyr snø i luften og aput som betyr snø på bakken. Rundt Ulsrudvannet denne dagen var det mye aput, men ingen qanik, hvilket fremkommer tydelig på bildene.
Det er lettere å komme ned enn å komme opp, og særlig når nedstigningen i praksis er en sklie. Her hadde Mika en fordel med parkdress og mer tilrettelagt størrelse. Vi andre grep oss i å kunne stå på snøbrett ned skråningen, men i mangel av snøbrett måtte vi stole på at støvelstørrelse 44 gjorde nytten. Med to stykker av dem plassert etter hverandre kom vi opp i størrelse 88 og det skal man ikke kimse av. Det er snøbrett som god som noe.
Og da vi kom ned til foten av post nummer 2, møtte vi ingen ringere enn selveste Even Saugstad. Det var hans første Ola Dilt-åpning på ski, men om han også var på jakt etter skrømt og spøkelser skal vi ha usagt. For 150 år siden kunne du finne en hulder eller en nisse bak enhver stein og fjellrabbe, og for alt vi vet er det ikke mye annerledes om vinteren. Da finnes det sikkert en snøhulder, en isnisse, en frostnøkken eller et vinterskrømt et sted. Kanskje bak deg, Even!
Mellom post nummer 2 og post nummer 1 fant vi denne trestammen med hemmelige koder. Vi mistenkte at medlemmer av Illuminati helt tilfeldig kommer fordbi her og legger merke til når det er skrevet opp en ny dato. De har sannsynligvis et fast møtested, og så er det ordenens mester som forteller når de skal samles. Legg merke til at datoformatene er forskjellige, hvert format kan kanskje bety at de skal samles ett spesielt sted, eller at det er et konkret tema de skal ta opp. Konspirasjonsteorier, for eksempel.
Helt til slutt kom vi til post nummer 1, og den lå langt inne i snødjupet. «Fritt for ikke å være dachs,» sa vi da vi kjempet oss opp til posten. Også her kan det virke som om fotografen lurer på om han har gjort de korrekte, tekniske innstillingene mens Mika gjør seg klar til å stemple kartet. Med den første av fire poster i boks var alle fire samlet og Ola Dilt 2018 kunne definitivt erklæres for åpnet.
Det vil si, helt åpnet var den ikke. Ikke før Mika hadde fått belønningen i form av sjokoladebiter. En i hver hånd.

9 thoughts on “Turorientering på truger”

  2. Hei

    Artig lesning og fine bilder! Jeg har sjøl vært i dyp snø på Ola Dilt fra Ellingsrud med sønnen min sånn ca 1994. Den gangen var postene satt ut før snøen kom så langt jeg kunne forstå! Jeg gjetter på at det er standard.

    Svar

  3. Ola Dilt takker for en morsom og flott artikkel ! PS Postene ble satt ut med truger , slitsomt, det også !

    Svar

    1. Så hyggelig at artikkelen falt i smak! Og tenk at postene ble satt ut med truger, det var artig å få bekreftet 🙂

      Svar

  4. Takk for en herlig tur med dere, – tekst og bilder gjorde turen perfekt uten at jeg fikk snø i støvlene! Jeg åpner sesongen i påsken, håper været blir like fint da! God påske til alle diltere!

    Svar

    1. Det er definitivt fordelen med bloggformatet – ingen snø i støvlene! Håper vi møtes ved en post i påsken 🙂

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.