Galleri

Nyttårsaften på frierføtter

Det er det Herrens år 1871, på selveste nyttårsaften. Martin Jensen Fjelstad er blitt enogtyve, og han synes det er på tide nå. Han har planlagt det, i alle fall litt, hun vil kanskje ha blomster, tenker han brått, men det er jo midt på vinteren. Men han vet om et sted med vakre isroser. Kanskje han kan ta henne med dit.

Utsikten fra St. Hansåsen når det snør.

Tidligere på dagen hadde han stått oppe på St. Hansåsen og tittet utover. Det snødde, så han kunne ikke se langt i det hele tatt. Han drømte seg tilbake til sommerfesten de hadde hatt der på selveste St. Hansaften året før. Det var da han hadde virkelig sett Karen for første gang. Karen fra Katisa. Hun hadde mørkt hår, stort smil, og når hun gikk så det ikke ut som om føttene berørte bakken. Hun hadde ledd og danset med sin svigerbror, hans storebror, Kristian. Kristian var sju år eldre og verdensvant, selv om han ikke noensinne hadde reist lenger enn til Kristiania for å selge sopelimer. De var barn av skogen alle sammen.

Martin smilte for seg selv. Selv den smågale fattiglemmen Mari Jørgensdatter hadde vært på St. Hansfesten. Hun nærmet seg nitti, men Hans, husfader på Katisa og far til Karen, hadde nærmest bært henne opp bakkene. Mari hadde smilt tannløst og blidt hele kvelden, bortsett fra da hun hadde avbrutt dagdrømmen hans om Karen ved å nappe ham i ermet. «Få ut fingeren, gutt,» hvisket hun. «Hvis ikke spør noen andre henne først! Og jeg vil gjerne i et bryllup før jeg dør!» Så hadde hun vugget videre til trekkspillet og fela.

I vinterskrud.Foto: Roger Pihl.

Han ser på trærne som er kledt i hvitt. Han skulle så gjerne gitt Karen en ring som glitret som snøen. Men det kan han ikke. Han har bare et håp om at hun vil si ja. Forrige nyttårsaften satt han nemlig og stirret på vannet i ei bøtte, og Karens ansikt dukket opp. Andreas Hansen på Høyås hadde anbefalt ham å gjøre det, han sa at hvis du ser Karen, er det henne du skal gifte deg med. Han kan sånne ting, Andreas, han hjelper til når dyr eller ting har blitt borte, han kan lege sår, han kan til og med se inn i fremtida. Martin synes dog han er en underlig skrue.

Eivor og Roger Pihl på Fjelstad.

Han snur og går nedover til Fjelstad. Han kommer inn til lukt av mat og den jevne lyden av morens rokk. Faren legger siste hånd på et par støvler – han bruker vinteren på å reparere omtrent alle sko fra alle husmannsplassene rundt omkring.

«Er det Skogsbråten-paret?» spurte Martin.

«Ja,» smilte faren. «Vil du låne det i kveld? Det kommer ikke til å slutte å snø, vet du. Du kan trenge dem.»

Stien ned fra St. Hansåsen.

Når mørket faller på er Martin allerede klar. Han har lånt farens finjakke og bror Kristians skjorte, og med støvlene fra Skogsbråten på beina og en lykt i hånda legger han i vei mot Katisa. Stien har han gått hundrevis av ganger før. Først over myra og så nedover gjennom skaret. Over ham er himmelen er fremdeles grå. Han hadde håpet han kunne se stjernene i natt. Da hadde han kunnet plukke molter til Karen når høsten kommer, men overskyet himmel på nyttårsaften betyr et dårlig år for moltene.

Fjelstadputten.

På myra tråkker han nesten igjennom et myrhull. «Kanskje jeg skal snu,» tenker han. «Kanskje dette er en dum idé. Kanskje jeg bare skal dra hjem og feire det nye året sammen med mor og far og la alt bli ved det gamle… nei,» sukker han. «Nå har jeg kommet så langt.»

Det lyser i vinduene på Katisa når han nærmer seg. Han stanser et øyeblikk. Blåser ut lykta. Putter hendene i lomma og kjenner noe rundt. En flettering av lær. Det må være faren som har laget den.

Og plutselig står han der, Martin Jensen Fjelstad. Utenfor døra til Karen på Katisa. Han løfter hånda for å banke på.

Katisa slik det så ut i 1905.
Martin og Karen fikk 11 barn. Sverre, far til Sverre M. Fjelstad, står ytterst til høyre på annen rad.

Tusen takk til Østensjø historielag for lån av bilder.
Personene i denne lille historien har eksistert, og Martin og Karen giftet seg, som dere ser av bildet – men hvordan frieriet foregikk er oppdiktet.
Alle de tre barna på Fjelstad fant seg ektefeller fra Katisa – derfor har stien mellom de to plassene blitt kalt frierstien.

6 thoughts on “Nyttårsaften på frierføtter

  1. Er det restene av Fjeldstad som kan sees på «baksiden» av St.hansåsen? Gikk der i dag og så noe som må være rester av et hus, rett bak den brune hytta.

    1. Det stemmer! Hvis du står med ansiktet mot hytta er det litt opp og til venstre, liksom. Det må ha vært en fin plass 🙂

Legg igjen en kommentar til Karianne Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.