Galleri

Mennesker i novemberregn

Forsiktig går vi ned mot bekken i nærskogen vår. Stien er våt og gjørmete, og gjørma kaker seg under skoene til vi nesten ser ut som vi hører hjemme på 70-tallet. Regn, vann og gjørme gjør at vi mennesker tilegner oss en underlig gåteknikk vi ellers aldri bruker. Den er både lett hoppende og sprettende og nølende på samme tid, og iblant tar vi noen ekstra lange skritt og håper at grunnen vi lander på ikke skal være glatt, og for å forhindre fall har vi sett oss ut en klamregren eller en lenesten vi kan kaste oss over hvis vi føler at balansen forsvinner. Vi tar ikke tak i klamregrenen før vi tar skrittet ut i det ukjente, for da får vi en kalddusj fra tretoppene.

Nærskogen vår er en høstjungel.

De finnes jo de som har uendelig med balanse, da. Blant de er joggeren, han som jogger hele året uansett temperatur og forhold, han som tenker at bare han har nok FART så holder han seg nok på beina. Og i stor grad fungerer denne teknikken, selv om den krever stort mot og villighet til å få gjørme langt oppover ryggen, i håret, i nesa og under armene. Denne type jogger kjennetegnes med et stort smil om munnen, et godt utvalg av reflekser, noe småstein mellom tenna og alltid et andpustent hei! på lur.

Andre joggere holder seg stort sett hjemme når det regner. Bortsett fra tvangsjoggerne, da. De som føler seg forpliktet til å trene, og som er sure fordi det kommer vann på høretelefonene og de ikke kan jogge i takt med Bruno Mars eller Markus og Martinus eller hvem det nå er som har riktig rytme og takt den dagen. Og så gnager de nye skoa, enda de har kjøpt løpesokker på sportsbutikken.

For regnet kommer i mange former, og vi mennesker reagerer forskjellig.

En pytt før (Skøyen)putten.

Det finnes fint og forsiktig yr som du TROR du ikke blir våt av, men du vet at du tar feil, likevel forsøker du å overbevise deg selv om det samme hver gang. Det finnes store og tunge dråper som lander på skuldrene dine som klamme hender eller hjortelusfluer i extra large, det finnes jevnt, sildrende regn, overraskende regn, skikkelig skybrudd og narreregn. Narreregn kommer selv om værmeldingen sier noe annet.

Litt innover i skogen traff vi han som hadde teltet i natt – og ikke sett på værmeldingen på forhånd. Han lot seg ikke avskrekke av at han fikk vann nedover ryggen da han skulle pakke sammen teltet, for han hadde allerede opplevd vannet i all sin prakt på denne helgeturen i ensomhet. Han hadde vært våken nesten hele natten og hørt på dråpene som hamret på teltduken, han hadde brukt opp batteriet i lommelykta ganske tidlig på kvelden og ligget i teltet og forestilt seg at tusser og troll sto utenfor og vurderte om de skulle spise ham eller ei. Da lyset kom var han takknemlig og rask til å pakke sammen, kanskje litt for rask, siden det resulterte i et ufrivillig bad. Men nå gikk han hjemover i godt driv, og var til og med varm på tærne.

Tåka kom raskt og overraskende.

Forskerne sier at en helt vanlig regndråpe har tverrmål på 1-2 millimeter, og faller cirka fem meter i sekundet. Det største regndråpene, de klamme hendene, de har tverrmål 5-8 millimeter og faller med en hastighet på 9 meter i sekundet. Det er 60-metern på 6,6 sekunder, det. Og hundre meter på 11.1. Ikke raskere en Usain Bolt, men Bolt blir sliten etter hvert.

Noen som ikke blir slitne i regn, det er barna. De løper fra dam til dam og fra bekk til bekk og fossefall til fossefall. De leker Ole-Brumm-finnepåleken, de hviner av glede når en stein plasker og spruter mer enn de forventet. De finner spor etter både isbjørn, elefant og blåhval i gjørma, og det aller beste er når mamma gjemmer seg bak et tre og roper BØ! når de nærmer seg. De later som om hun er ei hulder eller ei trollkjerring selv om de vet at det bare er mamma med regndråper i luggen og en godt gjemt lengsel etter en kopp rykende varm kaffe og tørre ullsokker.

Og det rareste av alt, synes barna, og vi også, er at regndråpene er runde. De har ikke dråpeform når de faller, men de får dråpeform når de legger seg som diamanter på tynne bjørkekvister og på grønne granbar.

Regndiamant på lav.

Regnet forvandler ikke bare menneskene, men også skogen. Det forvandler bekkene, som trenger vann for å vokse like mye som trærne og plantene gjør det. Og hundene, som endelig er løst fra båndtvang, løper rundt og forteller menneskene sine og alle andre mennesker hvor fantastisk det er å være fri i regn. De bryr seg ikke om at menneskene synes at det har regnet sammenhengende siden juni.

Hundene, med sin akutte, spesialiserte luktesans setter sikkert også pris på duften av regn. Den umiskjennelige duften vi alle synes lukter så godt, den vi kjenner tydeligst etter vårregn og sommerregn, den som har druknet i høstregnet, de er sporer av bakterier som lever i jordbunnen. Actinomycetales. De finnes nesten over hele jorda, og derfor dufter regn likt uansett hvor du er.

Tenk på det. Regn dufter likt uansett hvor du er.

Og tenk på dette når du går i sikksakk i bakkene – både oppover og nedover: Mest levende er mennesker i regn.

Pihletreet viser vei i regn også.

2 thoughts on “Mennesker i novemberregn

  1. Fantastisk fin regnfortelling. Fint der i nærskogen vår. Kjenner igjen Philtreet i Skøyenputten og kjenner godt igjen den gedigne rotvelta.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.