Galleri

Nøklevannsbekkene

Tekst og foto: Roger Pihl.

Hvor mange ganger har jeg gått rundt Nøklevann? Jeg vet ikke, men kan tenke meg at det er omtrent én gang i uka i femti år. Det blir i tilfelle 2600 ganger. 21 580 kilometer. Vel, det skal sies at jeg noen ganger har syklet. Og én gang gått på skøyter, da isen lå tjukk på veien. Nesten hver gang har jeg tenkt at jeg burde fotografere disse bekkene som renner ned til vannet, for de er jo så fine!

Alle som har gått rundt vannet én gang, har i hvert fall stoppet opp ved Sarabråtfossen for å sjekke vannføringen. Men selv om dette er dronningen av bekkene, byr turen rundt på en masse andre bekker. Dette er en hyllest til dem, uten at jeg på noen måte vil utpeke noen framfor andre. Hver bekk har sin egenart.

Jeg begynner nesten alltid turen på Haraløkka og går vannet medsols. Da kommer gjærbaksten på Rustadsaga på et tidspunkt der jeg har fortjent den. Og jeg har fortsatt et stykke tilbake til bilen for å synke maten. Mange sier turen rundt Nøklevann er Østmarkas A4-løype. Mulig det, men jeg det er ikke mange andre løyper som kan by på så mye mer enn denne.

Ulsrudvannsbekken: OK. Dette er egentlig juks, for Ulsrudvannsbekken renner ikke ned til Nøklevannet. Men den er den første bekken jeg kommer til, og mange ganger har jeg lekt olebrummfinnepåleken akkurat her med døtrene Pihl da de var yngre. Ellers er jeg så gammel at jeg lekte ved bekken før Beverlia ble bygget ut. Da Sarabråtveien gikk ned fra Ulsrud gård og det var om å gjøre å klare å sykle helt opp til Ulsrudvannet uten å gå av sykkelen. Det er lett nok i dag, med 21 gir forover, men den gangen hadde jeg bare ett. De andre 20 kunne jeg ikke engang drømme om, for det var ikke mer enn tre gir å spare til. Den gangen rant bekken ned Beverlia der den forente seg med bekken fra Skøyenputten og rant bortover sletta i retning Bøler, og langt der borte et sted forente den seg med bekken fra Bølerkulpen før trioen trillet ned til Østensjøvannet. Vel, det gjør de for alt jeg vet fortsatt, men nå ligger de i tilfelle i rør. Jeg husker godt da de bygget veien og la ned rørene. En gutt i klassen min ville ha oss til å tro at han hadde krabbet hele veien bort til Bøler i rørene og kommet opp i toalettet hos en dame i tolvte etasje. Jeg tror ikke han klarte å overbevise noen andre enn seg selv.
Solbergvannsbekken: Muligens er «Korketrekkerbekken» et morsommere navn, men den kommer tross alt fra Solbergvann, så jeg velger å kalle den med sitt rette navn. Også her har døtre Pihl da de var yngre, lekt mye. Vann er i det hele tatt fantastisk underholdende, både for store og for små. Jeg brukte for eksempel sju timer på å ta bildene i denne fortellingen og kjedet meg ikke et øyeblikk. Jeg gikk turen en dag midt i uka, og møtte utrolig mange andre hyggelige mennesker. Noen av dem lurte på hva jeg drev med, selv om kameraet på stativet nok talte sitt tydelige språk. Antakelig var det bare en unnskyldning for å begynne å prate og for å vise et bilde av Sarabråtfossen på mobiltelefonen. Noe av det hyggeligste ved Solbergvannsbekken, er at det et stykke oppover fra Korketrekkeren vokser hvite blåveis. Du kan kanskje ta den for å være en hvitveis sånn umiddelbart, men sjekk støvbærerne. Et av mine første avisinnlegg sto på trykk i Arbeiderbladet tidlig på 70-tallet, da protesterte jeg mot raseringen av Korketrekkeren. Svingen ved svingbrua fikk en rett vei skåret tvers gjennom seg, fordi det visstnok skulle bli lettere for Oppsal IF å trene. Jeg hadde personlig vanskelig for å forstå hvorfor disse idrettsfolka ikke skulle orke å trene når de var ute for å trene? Det var ikke noe logikk i det? Det var ingen populær ytring, folk kom på døra for å kjefte på meg uten at jeg endret standpunkt av den grunn. Jeg er fortsatt sikker på at jeg hadde rett. Så når brua nå endelig er rehabilitert og fått et fantastisk flott rekkverk, gjenstår det bare én ting; bli kvitt den veien som ikke har noe der å gjøre. Hvis vi anser oss for å være en kulturby og en kulturnasjon, setter vi anlegget tilbake i den stand det var. Det ville danskene gjort. Men så er vi kanskje ingen kulturby når det kommer til stykket?
Palmeøya: Bortsett fra Sarabråtfossen må øya nord i Nøklevann være det mest fotograferte motivet. Jeg klarte naturligvis ikke å dy meg, jeg heller. Her fikk jeg selskap av en nydelig andefrøken som etter en liten stund klarte å overtale meg til å dele matpakka med henne. Det heter seg at man skal huske småfuglene om vinteren, men det skader ikke å huske de store også.
Rundtjernsbekken: Selv om Rundtjern kanskje ikke er all verdens opphav, så kan avkommet bli noe fint likevel. Dette er en bekk som virkelig har tatt fart for å komme fram til målet, og disse bildene er tatt på oppløpssiden. Ved bekken vest for veien opp til Rundtjern vokser det tysbast, men du skal være tidlig ute om våren for å oppdage den. Luringen blomstrer på bar kvist, så når bladene dukker opp, er det for sent. Tysbasten er en seig og giftig luring og praktisk talt umulig å brekke av. Det er en av de giftigste plantene vi har i Norge. De første symptomer du får etter at du har spist noe av planten, er en sterkt brennende følelse og kløe i munnen. Så kommer økt spyttsekresjon med en eventuell sikling. Sammen med dette får du vanskeligheter med å svelge, nysing forekommer også. Senere kommer små pupiller, kvalme, svimmelhet og andre magesmerter, etterfulgt av blodig oppkast, andre mage- og tarmforstyrrelser, blodig og veldig tynn diaré, feber, spasmer, paralyse, takyardi, alvorlig nyresvikt og det hele kan ende med kollaps av sirkulasjonssystemet med døden til følge. Jeg har ved et par anledninger stoppet folk i å bite av kvister, men de har ikke vært overvettes takknemlige over å ha bli reddet fra forgiftning.
Rundtjernsbekken.
Lutvannsbekken: Hvis det er én bekk du skal følge til kilden, så er det Lutvannsbekken. Da får du samtidig sjansen til å besøke de gamle tuftene på Lutdalen og Lutvangen. Lutdalen ligger like nord for Nøklevann og var inntegnet på kart allerede i 1796. Det var først en husmannsplass under Jørgensrud og senere under (Nordre) Skøyen hovedgård før Thomas Heftye overtok. Tidlig på 1900-tallet var Lutdalen et populært serveringssted for turfolket. Plassen ble revet etter at den tyske hirden hadde ramponert huset, men grunnmuren finner du gode rester av. Her skylder jeg å gjøre oppmerksom på at jeg i tillegg til egne kunnskaper, lener meg på boka «Østmarka fra a til å» av Even Saugstad. Det er jo litt morsomt at jeg har gått på speiderturer rundt Nøklevann og i Nøklevannstraktene sammen med faren til Even, Fredrik. Fredrik og jeg drev Baglertroppen i Oppsalspeiderne i flere år, men akkurat det er en annen historie. Du finner også rester av Lutvangen, omtrent der den blåmerkete stien går opp til Kroktjern, som forøvrig renner ned til Lutvann og dermed også Lutvannsbekken ned til Nøklevann. Her sto husene fram til 1900-tallet, men de siste årene tomme.
Utsiktsbekken: Jeg vet ikke om bekken du møter ved svingene opp til Sarabråten heter Utsiktsbekken, men den kommer fra myra vest for Utsikten. Hvis vi kaller myra Utsiktsmyra selv om det ikke er noe utsikt derfra, blir det naturlig å kalle bekken Utsiktsbekken. Men det er bare mitt påfunn, altså. Like før Utsiktsbekken renner ut i Nøklevann, følger den den gamle veien, og her renner den akkurat passe slakt til at du kan ta med deg barn, barnebarn, små nevøer og nieser for å seile båter. Jeg har gjort det mange ganger, pakket sekk med matpakke, termos og båter av forskjellig slag. Her kan unger holde på i timer uten å gå lei. Den eneste du kanskje bør huske på er å ta med en ripsplukkerstol eller noe.
Hauktjernsbekken: Naturligvis måtte jeg helt opp til Hauktjern for å fotografere bekken der den begynner å renne ut mellom noe som i dag er en mislykket oppdemming. Men kanskje det var annerledes på Heftyes tid, da de hadde innlagt vann på Sarabråten og trengte et ekstra lager å ta av ved nedbørfattige perioder.
Vannbassenget: Herfra førte altså frostfrie rør vann ned til Sarabråten, og dette vesle reservoaret var nøkkelen til stabil tilgang. Det var den gang, nå er det i ferd med å krakelere, gå litt mer fra hverandre for hvert år. Det kommer sikkert til å stå i mange år ennå, men det er noe med det å være en kulturby. Da tar vi vare på slike ting og venter ikke med vedlikehold til det har falt fullstendig fra hverandre. Jeg vil uansett ikke bli forbauset om vi velger å la tiden gå sin gang fordi nytteverdien ikke synes opplagt. Så får det ikke hjelpe om folk og bikkjer finner det for godt å ta seg en dukkert i den svale kulpen på varme dager.
Vannbassenget.
Sarabråtfossen: Fossen ved Sarabråten omtales stundom feilaktig som Sagfossen, uten at jeg vet hvordan denne misforståelsen er oppstått. Sikkert er det at Sarabråtfossen er markas mest fotograferte og at nesten det samme når du prøver å fotografere den, er det en eller annen fotograf oppe i den og ødelegger bildet ditt. Denne dagen var jeg den som ødela andres bilder, men hyggelige som de var, ventet de til jeg var ferdig. Etterpå fikk jeg se hvilke bilder de hadde tatt og de fikk se et par av mine. Ikke rart en fototur rundt Nøklevann tar lang tid!
Sarabråtfossen.
Sarabråtfossen.
Hestehullbekken: Jeg har et spesielt minne fra Hestehullbekken, omtrent her bildet er tatt, rett ved veien. Det var første gangen jeg så en firfisle og ettersom jeg er vokst opp med Carl Barks var det helt naturlig for meg å rope at jeg så en krokodille. Den historien fulgte meg i mange år til store glede for humoristene i familien. Fortsatt ser jeg etter krokodiller når jeg går forbi her, men jeg har ennå ikke sett andre enn den ene. Hestehullbekken kan virke som en pjuskete liten sak, men når du ser at den har flyttet nesten hele veien ned til Nøklevann, skjønner du at krutt også blir levert i små pakker.
Hestehullbekken.
Bremsruddambekken: Det er ikke fritt for at mine navneforslag blir i overkant beskrivende, men ved Bremsrud finner du altså denne dammen. Jeg innbiller meg at den må ha hatt en sammenheng med det gamle anlegget for overføring av drikkevann mellom Elvåga og Nøklevann, for jeg synes å huske at det på slutten av sytti-tallet sto en vannmåler her. Men jeg kan også ta feil, for all del.
Revehibekken: Revehibekken har sitt navn etter Revehidalen som helt sikkert har sitt navn etter et revehi som lå der. Men Revehibekken er en sånn bekk som du går forbi selv om du legger merke til den, fordi der du ser den fra veien, virker alt annet innbydende. Selv på mine mange hundre turer rundt Nøklevann hadde jeg aldri vært inne på tanken å følge bekken nærmere. Men på denne turen, denne dagen, var målet mitt å finne et fotogent sted ved hver bekk, derfor ble jeg nødt til å hoppe i det sure eplet. Desto større var min overraskelse da jeg oppdaget hvor utrolig flott den er når den nærmer seg Nøklevann. Hit kommer jeg tilbake med kamera mange ganger!
Revehibekken.
Revehibekken.
Fjeldstadmosebekken: Fjeldstadmosebekken kommer nesten fra foten av Fjeldstadbakken, bare en ørliten hevning i terrenget skiller den fra å ta snarveien til Skraperudtjern uten å renne veien om Nøklevann. Den er ingen kjempe akkurat, men et hyggelig bekjentskap jo lenger unna veien du kommer. Jeg innbiller meg at dette må være en utmerket mulighet for en femåring å gå på ekspedisjon langs, særlig hvis foreldrene har sørget for å ta med en sjokolade eller noe som tilfeldigvis kan finnes ved bekkens kilde. Det er bare et forslag.
Nøklevannsbekken: Nøklevannsbekken har drevet to sager alt fra 1600-tallet, og det er det sjelden noen tvil om. Her kan vannet flomme med slik kraft at det er fristende å gå tilbake til Rustadsaga og ta en bolle ekstra. Men den har ikke nøyet seg med å drive sager, den har også holdt en mølle og et spinneri gående. Du kan se rester etter spinneriet på nedsiden av brua. Rustadsaga var senter for Aker kommunes skoger, så her var det til tider folksomt, med tømmerhoggere og sagbruksarbeidere i fleng. Omtrent som en solskinnssøndag i dag, kan jeg tenke meg. Deretter gjensto bare morderbakken. Jeg er fortsatt andpusten. For den statistisk interesserte kan jeg fortelle at jeg på denne turen så rådyr, ekorn, hakkespett og ørret.
Nøklevannsbekken.
Nøklevannsbekken.

6 thoughts on “Nøklevannsbekkene

  1. Flotte bilder supplert med bra tekst 🙂

    Siden du skrev at du «..ble jeg nødt til å hoppe i det sure eplet..» så får jeg bøye meg i hatten 😉

    1. Det var fint å høre. Rart at det alltid finnes minst en ny måte å se et sted hvor vi har gått så mange ganger! 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.