Galleri

Forfatterinnen og fyrstikkfabrikken

Det har gått hundre år, og allting er ikke glemt.
Opprinnelig var dalen grønn, og bare teglverket lå ved elven. Så ble det bygget fabrikk ved fabrikk her, og folk flyttet tett sammen om den, til den ble en by.
Men så gikk det hundre små år, og da var dalen grønn på ny, like gjengrodd og jomfruelig som før. Og den som ser dalen, kan ikke ane at det har ligget en by her, med hjul og skorstener.
Jens Bjørneboe i «Drømmen og hjulet», 1964.

Dette var vår morfars yndlingsbok. Han leste den om og om igjen. Det er boken som handler om store drømmer, fyrstikkfabrikken som forsvant, om toget om aldri kom, og om forfatterinnen som ikke ventet på noen. På denne turen har vi gått i fotsporene til foregangsmannen Holm Jølsen og hans datter, forfatterinnen Ragnhild Jølsen.
Det var her det begynte, ved lindealleen. Drømmen om fremskrittet. Drømmen om å skaffe arbeid til folket. Peder Jølsen forsøkte å lære sin sønn Holm alt om å drive en storgård. Men Holm drømte seg bort, han ville ikke høre på farens velmente råd: «En stor gård eller en stor formue kan bare oppstå gjennom generasjoners flid og sparsommelighet, gjennom at hvert nytt slektledd føyer nye til det som er spart opp før dem.» Men dette var 1848. Europa sto i brann. Religion, lov og rett, seder, skikker og samfunnsformer – alt var blitt smeltet om. Holm Jølsen hørte ikke på sin far. Rundt 1860 forsøkte han seg på sitt første industriforetak – edelolje utvunnet av fururøtter, av tyri. Edeloljen kunne avløse vokslys, blant annet. Men prosessen var tungvint og langdryg, og Holm hadde ikke hørt om petroleum. Han ble raskt utkonkurrert.
I 1866, da han var 33, grunnla han Jølsens Tændstikfabrik. Denne gangen planla han alt grundig. Han var sikker på at fyrstikker var et produkt som ikke ville bli overflødig. De var enkle å produsere. Han trengte svovel og maskiner. Skog hadde han masse av. Og med moderne drift og overføring av kraft fra nye hjul kunne elven drive alt sammen. Faren var blitt gammel, han blandet seg ikke lenger. Osp ble brukt til fyrstikkene. Først måtte den sages opp, spaltes til tynne trestikker, så svovling, så høvling av granvirke til esker, og helt til slutt, pakking. Etikettene fikk bilde av en bjørn, familiens hellige dyr.
Dette var Holm Jølsens første fyrstikkfabrikk. Bildet er fra 1869, og allerede året etter brant den ned til grunnen. Bilde fra Norsk Teknisk Museum.
Slik ser det ut i dag. Du skal se godt etter for å finne noen spor.
Omtrent slik så fabrikken ut i 1883. Da hadde den blitt gjenoppbygget to ganger. Ragnhild var åtte år, og hadde tilbrakt sin barndom nesten som enebarn – hennes eldste gjenlevende søsken var minst seks år eldre enn henne. Ragnhild var et barn av skogen, av historier og eventyr. Hvor mye hun hadde med fyrstikkarbeiderne å gjøre, er uvisst. Hun var jo frøkna på storgården. Bilde fra Norsk Teknisk Museum.
Dette er Eikeberg, eller Egeberg som den ble kalt i Ragnhild Jølsens tid. Her trådte hun sine barnesko, herfra måtte hun flytte da farens industridrøm gikk i tusen knas i 1893. Da hadde tre fyrstikkfabrikker og en cellulosefabrikk brent ned, og det var ikke mer kapital igjen. Holm Jølsen tok med seg sin kone og døtre til Oslo i 1896. Her bodde de noen år, før de igjen fikk komme tilbake til Egeberg.
Her er Holm Jølsen og hans kone Pauline. Foto fra Norsk Teknisk Museum.
Men finnes det noen rester av industrien i den lille dalen? Noe, hvis du vet omtrent hvor du skal lete. Da er kart en god idé. Dette er fra 1877.
Vi fant spor etter broa som gikk over elven fra Egeberg til fabrikken.
Og vi fant noen steiner som har vært en del av et byggverk. Det er ikke mye, tatt i betraktning av hvor mange bygninger som var her, og hvor mange som jobbet her.
Noen av husene ble flyttet etter at fabrikken brant for tredje gang. Dette er arbeiderboligen, den ble flyttet til Bryn, der den på nytt ble arbeiderbolig for mange av de samme fyrstikkarbeiderne i Bryn og Halden Tændstikfabrik. Huset hadde 28 rom til 28 familier, og et rom i første etasje til baking. I folketellingen av 1875 bor det 176 mennesker i dette huset. Av disse er 50 barn mellom 7-15 år som jobber på fyrstikkfabrikken. I tillegg bodde det fyrstikkarbeidere på husmannsplasser og gårder rundt Egeberg. Barn skulle arbeide i fyrstikkfabrikker i 20 år til. Arbeidervernloven kom ikke før i 1895. I 1879 var det 496 barn i denne industrien. Foto fra Østensjø historielags bildebase. 
Slik så fyrstikkfabrikken på Bryn ut. Arbeiderboligen står helt til høyre. Fyrstikkene ble laget av svovel. Det tente lett, men forsfor er giftig og tæret på arbeidernes tenner og kjeveben. De fikk forsfornekrose. Hvis du hadde hull i tennene, og det hadde du sannsynligvis, fant forsforen en vei inn og kunne etse bort hele kjeven din. Da måtte det «syke» benet skjæres bort – uten bedøvelse. Først i 1913 opphørte fabrikasjonen av fosforstikker. Foto fra Østensjø historielags bildebase. 
Dette ble skjebnen til arbeiderboligen fra Jølsens Tændstikfabrik. Den brant ned 22. april 1995. Da hadde den forfalt noen år. Med den brant både gode og vonde minner. Her fra Drømmen og hjulet s 77, i legens ord: «Oppe i den røde arbeiderbrakken hadde han vært på sykebesøk for noen dager siden hos en av familiene. Det bodde tre generasjoner på tilsammen ni mennesker inne på det ene rommet som hadde gulvflate på omtrent seksten kvadratmeter og ett vindu; en bestemor, de to foreldrene og seks barn. Det hørte altså ikke til de mest overbefolkede, og med sine tre sengeplasser var det et enkelt regnestykke å fordele beboerne med tre personer i hver benk. (…) Rent statistisk så resultatet omtrent ut som følgende: 1,77 kvm pro person, symptomer på underernæring hos barna og moren, tre tilfeller av lungetuberkulose. De syke var bestemoren og to barn. Et av de angrepne barna, en pike i ti års alderen, var i siste stadium av fremadskreden tæring, og hadde ikke lenge igjen. Men det mest betrykkende ved besøket var det ingen rubrikker for i en statistikk; stanken fra tøyet og kroppene, det gjengrodde og våte vindusglasset, de evige spyttepøsene som sto åpne på gulvet, familiens bitte små ansatser til bohave, og det skitne, utslitte sko- og gangtøyet. Den døende piken med de rødflekkede kinnene, den magre halsen og feberøynene… Bildet var ikke blitt mere gledelig ved den døddrukne faren som lå halvnaken i sengebenken med noen plagg kastet over seg, men med håret bryst og mave synlig, og med tungt, stønnende åndedrett.» Foto fra Østensjø historielags bildebase. 
Vi var også innom Engerholm husmannsplass. Vi tror nok at husmennene ofte hadde det bedre enn fabrikkarbeiderne. De hadde i hvert fall frisk luft rundt seg.
Den lille husmansstua til venstre. Her bodde det i 1865 fire mennesker – Johanne Eriksdatter (64) var både husmor og husmand, Edevart og Lisa var hennes voksne barn, de hjalp henne med arbeidet, og i tillegg bodde en tjenestejente her, 17-årige Helene Thorersdatter fra Enebak, som sannsynligvis jobbet på prestegården like ved.
Her er et lite glimt inn gjennom vinduet.
Ragnhild Jølsen vokste altså opp i kontrastenes tid. Arbeiderne ved fyrstikkfabrikken var fattige, men de hadde i hvert fall arbeid. De hadde også en lege som så til dem, og det var ikke vanlig. Holm Jølsen hadde også bygget skole. Ragnhild begynte å skrive med inspirasjon fra Enebakkskogene, fra menneskene hun møtte her og i Oslo. Hun ga ut sin første bok i 1902, den het Digerheim Herreborg.
Ragnhild brant lyset i begge ender. Hun jobbet og skrev mye, men hun ble etter hvert også avhengig av sovemedisin. Mellom debuten og sin død i 1908 publiserte hun fem verker, de mest kjente er kanskje Rikka Gan (1904) og Brukshistorier (1907) fra sin barndoms dal.
Etter at Holm Jølsen måtte selge Egeberg rundt 1905, flyttet han og døtrene inn her, på Solbakken. Pauline døde i 1904. Solbakken var den tidligere ingeniørboligen, og de kunne se rett over dalen til Egeberg. Det må ha vært vanskelig for både Holm og døtrene, men selv om Holm Jølsens fabrikk feilet, hadde han likevel et godt rykte. Han ga arbeid til mange og hadde omsorg for sine folk.
Enebakk kirke er grunnlagt 12. mars 1104 eller 1204.
Her hviler Jølsenfamilien side om side. Ragnhild til høyre. Holm og Pauline til venstre. Far og bestefar Peder i midten.
Her hviler hun altså. Det var usikkerhet rundt hennes dødsfall. I kirkeboka står det at hun døde av hjertefeil, andre mener at det var en overdose ved et uhell, noen mener at det var selvmord. Vi synes det ikke er noe særlig å spekulere i.
Vi snudde oss heller, og så utsikten mot Øyeren, og et landskap som nesten er uforandret over 1000 år. Til våre lesere som ikke har hørt om eller lest Ragnhild Jølsens verker: De anbefales varmt. Det samme gjelder «Drømmen og hjulet» av Jens Bjørneboe. De gir et unikt innblikk i en svunnen tid – som slett ikke er lenge siden.

2 thoughts on “Forfatterinnen og fyrstikkfabrikken

  1. Flott historiefortelling igjen, jenter. Alltid fint å lese. Husker godt da arbeiderboligen i Fyrstikkbakken brant. Det var en tragedie, men godt at det ble bygd nytt der.

    1. Tusen takk, Solveig! Vi husker også at det brant, og at vi ble ganske sinte for at ingen passet bedre på. I hvert fall finnes noen fotografier igjen.

Legg igjen en kommentar til Solveig Kvarsnes Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.