Galleri

Husmannshumor: Hølet, Pisserud og Dritut

Å være husmann var ingen spøk. De sto nederst på den sosiale rangstigen bortsett fra de fattigste fattige, de leide jorda de bygde på, de jobbet døgnet rundt for lite eller ingenting, de hadde ikke stemmerett fordi de var eiendomsløse, de bodde i små hus som vi i dag kaller romantiske og fine men som ikke hadde strøm, ikke vann eller isolasjon. Det startet livet som tjenere og endte som fattiglemmer. Likevel spøkte de, altså. Likevel lo de. Det var kanskje en overlevelsestaktikk. Levende bevis på husmennenes humor finner vi navnene de ga plassene de bodde på. Under Skullerud gård lå tre som på folkemunne kaltes Hølet, Pisserud og Dritut. Under Langerud gård et lite stykke unna lå plassene Lopperud og Luserud. Langs en liten del av Ljanselva gikk vi på jakt etter rester – og lærte en hel masse annet også – blant annet om ei sag.

Nesten hele turfølget i sjeldent ordnede former.
En liten oversikt over dagens tur på dette kartet fra 1802: Fra Rustad til Hullet, ned til Skullerud, Passerud, Smeden og til Dritut. Og tilbake.
På kart fra 1885 ser det slik ut. Her er Sagdammen kommet, og Dritut heter Myren.
Saga ved Rustad, Rustadsaga, omtales allerede på 1600-tallet. Det var en av de få vannsagene i distriktet som fikk privilegier i 1688, da kongen innskrenket sagbruksdriften. Sagen utnyttet et fall på åtte meter. Saga var ovenfor veien, her Håkon står var det spinneri. Det var Thomas Heftye som eide vannfallet, han eide jo også Sarabråten.
Et lite tilbakeblikk på dagens Rustadsaga, markastua, som egentlig heter Møllestua.
Dette er Rustadhullet. Det var sikkert kalt Hølet det også. Her har det bodd selveiere og husmenn om hverandre. I 1900 bodde Halvor Pedersen her, han var gaardbruger og selveier. Hans kone Helene Pedersen drev  husgjerning og kreaturstel. I tillegg bodde Marie Lærum her, f 1856, Udsat af Kristiania fattigvæsen I 1910 bodde en ny familie på plassen: Knut Pedersen fra N. Odalen, hans kone Minda Pedersen fra Solør, og deres barn Klara (7), Kaare (4), Paul (2) og Tina Helene (6 mnd).
Dette er Skullerudhullet.Hølet med tjukk l. I 1865 bodde Lars Olsen fra Sverige her. Han dyrket bygg, havre og poteter og hadde ei ku. Kona het Kari og var fra Hallingdal. Her bodde også deres sønn Halvor, 18 år og dagarbeider, Johan, 10, Anton, 7, Kristian, 5. I folketellingen av 1900 bor Kristian Larsen her alene. Han dyrker ingenting og har ingen dyr. Hans yrke er jordbruksarbeider, sannsynligvis på Skullerud gård. I folketellingen av 1910 bor Ludvik Hansen her, yrket hans er arbeider. Kona Maren er vaskekone, gift med Ludvik. I tillegg bor Kristian Larsen her ennå, han er ugift skogsarbeider. Om Ludvik sa Arnulf Pedersen, sønn på Rustadhullet: «Ludvik var ganske høy, tykk og kraftig, stille og rolig. Øyenbryn og helskjegg dekket så og si hele ansiktet. Han laget sopelimer og solgte blant annet til Renholdsverket i byen. Disse sopelimene var store og kraftige, du skulle se ham når han kom med børa si på rygget på vei til byen; det så ut som en svær haug med bjerkeris med korte bein under.» (fra Even Saugstads Østmarka fra A til Å, Frie Fuglers Forlag). I dag bor kunstneren Stefanie Reinhardt her, og har både et svært sjarmerende galleri og en minst like sjarmerende bokkasse.
Mika løp så fort ned bakkene fra Hølet mot Skullerud at han var helt uskarp. Foto: Roger Pihl.
Er du obs når du går kan du finne hemmelige huler i fjellet. Kanskje et vaskeekte troll bor her? Eller er det Håkons fristed?
Daniel var dagens gjest. Her sitter han på trappa til husmannsplassen Pisserud og funderer over hvordan det må ha sett ut. Plassen har hett både Piiserud, Passerud, Posserud, Pisserud og Piserud opp igjennom historien, og er først nevnt i skriftlige kilder i 1756. Det var en av de eldste husmannsplassene under Skullerud gård.
Mika synes trappa er fantastisk å hoppe fra. Det har bodd mange unger her – kanskje de gjorde akkurat det samme? I 1865 var Peder Larsen husmann. Han dyrket bygg, havre og potet og hadde tre kuer. Han bodde her sammen med Gunhild, sin kone, og barna Kristine, Petrine, Julie, Anton og Hans. I 1900 bodde Peder fremdeles her, og han dyrket fremdeles korn og hadde noen kyr og en gris. Hans datter Pauline bodde også her med sin mann Peter Kasper. I 1910 er Peder borte, og det er Pauline og Peter som har overtatt. De har fire barn, Ingvald, Marta, Hilda og Torstein. Foto: Roger Pihl.
Den er nå fin der den renner. Ljanselva begynner ved Lutvann, renner så gjennom Nøklevann og Skraperudtjern, og helt ned til Bunnefjorden ved Fiskevollen. Vassdraget ble varig vernet av Stortinget i 1973, og er 15 kilometer langt. Vi skal nok gå hele turen en dag.
Mika og morfar: Hva snakker de om?
Utsikt fra Smeden mot Sagstua og Skulleruddumpa. Det er rart å tenke på at vi er i en by.
Dette er Smeden slik den så ut, med et lite våningshus, uthus og kombinert låve og fjøs. Her har det nok bodd en smed en gang. Husmennene hadde ofte behov for biintekter for å brødfø familien sin. Og familien var ofte stor. I 1865 bodde det ikke mindre enn 16 personer på Smeden. Syv av dem var barn under 12 år, og fire var over 60. De dyrket bygg, havre og litt potet, og hadde hele tre kuer. i folketellingene av 1900 og 1910 er tallene mer beskjedne, heldigvis. Bildet er fra Østensjø historielags bildesamling på Deichmans lokalhistoriske bildebase. Takk for lånet 🙂
På veien ned fra Smeden til Sagdammen traff i på denne lille karen. Kanskje bare 10 cm, og ikke særlig fornøyd med å bli oppdaget. Vi så til at han kom seg trygt bort fra løpende unger, snusende hunder og lynraske syklister.
Vi tok en eplepause på Sagstua. Her bodde sagmesteren, helt til Skullerudsaga ble nedlagt da Nøklevann ble drikkevann.
Sagstua er populær blant barnehagene i området. De legger ofte turen hit. Her er det fine trær å klatre i.
Slik så Sagdammen ut på tidlig 1900-tall. Saga til venstre. Bildet har vi lånt fra Østensjø historielags samling på Deichmans lokalhistoriske bildebase. Skullerud vannsag omtales allerede på 1600-tallet. Da lå den høyere opp i elva. På 1800-tallet ble den flyttet til nedenfor Sagdammen, som kartene fra 1802 og 1885 viser.
Sagdammen har blitt restaurert. Den er ikke så stor som den engang var, men vakker, det er den. Miljøprosjekt Ljanselva har bidratt til at dammen er blitt rekonstruert. Foto: Roger Pihl.
Trærne speiler seg. Foto: Roger Pihl.
Litt lenger opp i elva fant vi fundamentene etter Skullerud gårdskvern. Den er angitt på kartet fra 1802. Miljøprosjekt Ljanselva har skiltet stedet. Foto: Roger Pihl.
Dagens siste mål var husmannsplassen Dritut, som lå like nedenfor Sagstua. Den eksisterer ikke lenger. Det finnes ikke et eneste, lite spor engang. Plassen ble revet på 50-tallet en gang. Det er parkeringsplass nå, metallhestene har tatt over. Foto: Roger Pihl.
Selv om vi så mye ned på denne turen, husket vi også å se opp. Det er tross alt høst.
Tror dere denne fine steinen ble med hjem? Foto: Roger Pihl.

9 thoughts on “Husmannshumor: Hølet, Pisserud og Dritut

  1. Veldig morsomt å lærerikt å lese om gamle husmannsplasser i Østmarka og livet der i slitsomme timer. Våre turer i Østmarka tar nå for tiden akkurat i gang v sagdammen og dritut. Mvh Bjørg Branting

    1. Så hyggelig å høre! Sagdammen og Dritut er et fantastisk utgangspunkt for Østmarkaturer 🙂

  2. Hyggelig å lese om 🙂 Familien min bodde på denne gården, Passerud, og adopterte navnet i familien 🙂 Vi er ikke så mange men synes fortsatt det er veldig kult 🙂 Synd den brant ned

Legg igjen en kommentar til SostrenePihlDetErOssDet Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.