Galleri

Gutta på topptur

Disse gutta er våre første gjestebloggere. Velkommen!

Deltakere: Håkon, Khadim og Roger
Tekst: Roger

Som forfatter av boka Vandringsturer i Oslomarka utgitt i Sverige med formål å gi svensker smaken på skogene rundt byen vår, var det naturligvis ikke nei i min munn når anledningen ga seg til å guide et par svigersønner som ikke hadde tinderanglet i Østmarka tidligere. Fordelen er at du kan samle de tre høyeste toppene på én og samme tur. Dessuten, som bildene vil vise, var jeg inspirert av Lars Monsens måte å filme seg selv på. Det ble kanskje ikke like bra, men pytt.

Sånn ser den ut. Finnes i svenske bokhandlere. Utgitt av Vildmarksbiblioteket. Søstrene Pihl de yngre har gleden av å pryde forsiden. Vi startet fra Østby skole. Litt døll start langs flate jorder og sånn, men den som tror Østmarka er flat, er uansett nødt til å tro om igjen. Østmarka er ikke flat, særlig ikke i retningen øst-vest. Før vi kom til Østbyputten hadde vi den tvilsomme æren å gå gjennom et hogstfelt. Jeg vet ikke hva det er med tømmerhoggere, men hvorfor må et hogstfelt se ut som et katastrofeområde etter at de er ferdige? Det er knapt nok fremkommelige for tanks etterpå? Hater tømmerhoggerne skogen? Og hva med dyre- og fuglelivet? Hvor mange liv gikk tapt? Gikk vi gjennom et sted der motorsagmassakren fant sted i virkeligheten? I all beskjedenhet en lenke til en kronikk om akkurat det: http://onsdagspihlsen.no/21-juni-2017-motorsagmassakren/ Tur i marka skal fortrinnsvis være en lise for sjelen, man skal lade batteriene og alt det der, men det er aldri umulig for et engasjert menneske å finne noe å reagere på. Sånn som da Oslo kommune hogget ned alle hasseltrærne i Lutdalen og lot ospen stå igjen. Hvorfor skal ikke unger kunne gå på tur med foreldrene for å plukke nøtter? Bare tenke hvor mye større motivasjon det er å gå til et sted med hasselnøtter i stedet for en kolle med osp? Har ikke folka i kommunen hatt egne barn? Nok om det.
Østbyputten ble demmet opp i 1936 og var fram til slutten av 1950-tallet drikkevannskilde for Skedsmo og Lørenskog. At folk har sluttet å drikke vann herfra er tydelig, det renner over og når nesten til toppen av måleskalaen. Folk må opplagt drikke mer vann. Det er til og med sunt og praktisk talt gratis, dessuten er vann fra springen renere enn det du betaler blodpriser for på flaske.
I skogen etter Østbyputten så vi dette eksemplet på lys, som naturligvis måtte fotograferes. Ordet fotografi kommer fra gresk: phos (genitiv photos) lys og -grafi; tegning, med andre ord: lystegning. Jeg har hundrevis av slike bilder, om ikke flere tusen, og blir aldri lei dem. Det er rett og slett umulig å få forbi slikt lys uten å fotografere. Med årene har jeg dessuten blitt temmelig stø i eksponeringsteori slik at jeg trenger bare én eksponering for å treffe. Lysmåleren går seg alltid bort mellom slike trestammer og vil gjøre alt den ser til 14 % grått. Lysmålere er som kjent fargeblinde.
Lars Monsens måte å filme og fotografere på inspirerte oss stort denne dagen, og vi kom hjem med en bunke bilder hvorav dette er det første. Stien har navnet Oskars gate, og ble anlagt da Skedsmo kommune bestemte at de skulle demme opp Østbyputten (som opprinnelig bare het Putten). Den lokale bonden Oskar Hansen gikk til sak mot kommunen fordi den hadde ødelagt tråkket kyra hans brukte når de skulle på beite. Oskar Hansen vant saken og kommunen måtte lage denne veien. Eller stien. Det er bare én av grunnene til at fotografering er obligatorisk akkurat her. Rekkverket er så som så, men fungerer fortsatt som en advarsel om at du kan ramle ned stupet, hvis du går for nær.
Denne soppen sto midt i veien og lot som ikke noe, men ettersom ingen av oss er soppelskere eller har peiling på hva slags sopp dette eventuelt kunne være, lot vi den stå. Lev og la leve, er vårt motto. Imidlertid kan vi én vits om sopp, den går sånn:

- Kelner! Hvorfor står det en stjerne ved siden av soppstuingen på menyen?
- Det er fordi De må betale på forskudd. Foto: Håkon
Her ville Lars Monsen ha stoppet opp og sagt noe om at vi skal innover der, og pekt mot den skogen som ligner Myrkskogen til Tolkien. Du vet, den med edderkoppene. Og så ville han sagt noe om at han håpet vi kanskje støtte på noen spennende dyr. Jeg har tidligere møtt ulv i Østmarka, noe som viste seg å være helt ufarlig. Jeg kan ikke røpe hvor jeg møtte den i frykt for at en triggerhappy jeger leser denne gjestebloggen og får lyst til å jakte på den for å skyte den i selvforsvar. Igjen, i all beskjedenhet en lenke til en kronikk om dette spesielle møtet: http://onsdagspihlsen.no/27-august-var-venn-ulven/
Jeg må få tilføye at da kronikken sto på trykk, haglet det inn meldinger fra ulvehatere helt oppi Otta, Sjoa og Vinstra. Etter mer enn hundre kronikker på trykk kan jeg slå fast at sauebønder, syklister og elbilister er de mest hårsåre gruppene i samfunnet.
Også her ville Lars Monsen ha stoppet opp og sagt noen velvalgte ord om Blåtjernsgrana, og på den måten ha skapt forventninger til seerne. Jeg valgte i stedet å la Håkon og Khadim forsøke å gjemme seg bak denne furua, for dermed å ha noe å sammenligne med når vi skulle gjøre den samme øvelsen ved Blåtjernsgrana. Vi var enige om at dette ville skape forventninger hos leserne av denne gjestebloggen, men kanskje ikke like store som de Lars Monsen ville klart å skape. Men, vi har alle vært kalver, som det heter.
Regnværet de siste dagene hadde gjort myra nord for Blåtjern så våt at stokkene som vi normalt kan gå på, nå lå og fløt. Det tok således ikke mange skrittene før de av oss som ikke hadde vanntette sko, var søkkvåte på beina. Men, like gjerne først som sist. Dessuten var det ikke uten en viss humor vi forsøkte oss som tømmerfløtere. Foto: Håkon
Blåtjernsgrana skal være 41 meter høy på strømpelesten. Selv måler jeg bare 1,79 meter og har definitivt noe å strekke meg etter. Omkretsen skal være 3,65 meter og også her slår den meg. Aldersmessig har jeg også noe å strekke meg etter, 300 år er en anselig alder for et grantre, for ikke å si for et menneske.
Naturligvis hilste vi ærbødig på ham, det er alminnelig folkeskikk å gjøre når du møter karakterer med en pondus av dette slaget. Vi overbragte dessuten også hilsener fra Søstrene Pihl de yngre som besøkte grana da bakken var frosset og føret tilsa brodder eller pigger.
Håkon og Khadim er satt inn for å vise størrelsesforholdet mellom mennesker og blåtjernsgran. Sammenlignet med den tidligere avfotograferte furua, er det opplagt at Blåtjernsgrana er kongen i denne skogen. Selveste sjefs-enten over dem alle. Det var på hans råd vi lot være å gå tilbake over myrene, men kjempet oss rett opp åssiden på vei mot dagens første høydepunkt; Barlindåsen.
Midt i oppstigningen til Barlindåsen kom vi over denne girspaken som sto montert i bakken. Hvem har satt den der? Hva slags motor er den et gir til? Hvor mange gir forover er det? Bakover? Hvor er clutchen? Vi hadde mange spørsmål, men fikk ikke svar. De som har en korrekt forklaring kan sende den til oss og være med i trekningen om en bok. Se bilde nummer 1. Foto: Håkon
Vannfall kommer i alle størrelser. Den som har sett Skykkjedalsfossens 605 meter samlede fall blir neppe imponert, men jeg minner om at Danmarks høyeste frie fossefall ligger i Kobbe Å på Bornholm, heter Stavehøl og er hele tre meter høyt. Sammenlignet med Stavehøl er dette vannfallet slett ikke kortvokst. Foto: Håkon
Vi traff på en alvorlig diger stein, og tenkte at det må ha vært litt av en jobb å få bragt den steinen hit. På den annen side, hvis det er med norske steiner som det er med danske, er det ikke sikkert at det var så vanskelig likevel. Da var den trolig mye mindre, da den ble bragt hit. Danske steiner vokser nemlig når de lukter ferskt brød, og hvis noe av det samme er gjeldende her, forklarer det mye. Dammestenen på Fyn er Danmarks største stein, og er faktisk litt mindre enn det eksemplaret vi traff på her. Det er slett ikke sikkert at norske steiner vokser ved duften av nybakt brød, for vi er jo så mye nøysommere i Norge enn det danskene er. Trolig skal det bare lukten av blåbær til, før steinen vokser. Eller elgkjøtt.
Vi kom opp til Barlindåsen, 398 meter over havet. Til tross for at det er Østmarkas høyeste punkt, er utsikten beskjeden. Svært beskjeden. Vi var derfor nødt til å gå ned en meter eller så og bort til kanten før vi fikk se en utsikt som var nesten like beskjeden. Vi så Ramstadslottet, vårt neste mål. Og det var det.
Sånn ville Lars Monsen gjort det. Han ville gått ut på kanten av Barlindåsen, snudd seg mot sitt eget kamera mens han pekte bakover på Ramstadslottet. «Dit skal vi,» ville han sagt. Og så ville han lagt til «Men det er bare så synd at det er et djupt skar mellom oss og den toppen.» Deretter ville han ha filmet strabasene. Vi nøyde oss med å konstatere hvordan Lars Monsen ville gjort det, og ga oss i kast med strabasene.
Vi hadde en periode der vi kom i skade for å si Rondeslottet i stedet for Ramstadslottet, men vi skjønte jo hva vi mente. På toppen inntok vi dagens første lille måltid i selskap med en flokk andre tindebestigere. Tinderangling er åpenbart en populær sport som fint at utføres i bynære områder, det er dessuten god kardiovaskulær trening. Vi sendte en tanke til stakkarene som løper på tredemølle i treningsstudioer til selskap av en såpeopera på en tv-skjerm. Etter noen forsøk rakk Håkon å sette seg på plass før selvutløseren tok bilde, og selv om vi hadde flere morsomme bilder der han er i lufta, har jeg valgt å vise dette som ser tilnærmet sivilisert ut. Foto: Selvutløseren til Håkon
Vi skriver i gjesteboka når vi er på Ramstadslottet, gjør vi ikke? Vel, det skulle vise seg å være vanskeligere enn antatt, for gjesteboka er for lengst fullskrevet. Noen har signert på løse ark som de har lagt ved, og andre har signert på bokas permer. Jeg fant en plass mellom to linjer og signerte der, selv om datoen ble feil. Målet helliger midlet, men hermed en oppfordring til de ansvarlige om å komme opp med en nye gjestebok.
Det finnes utallige bunnløse tjern, men det finnes også bunnløse myrer. Dette er den bunnløse Slottsmosen på Ramstadslottet, og ettersom den er fri for ugler, må vi anta at de har forsvunnet i dypet. Noe helt annet er jo at uttrykket «ugler i mosen» egentlig er dansk og lyder «ulver i mosen.» Altså ulver i myra. Her ville Lars Monsen snakket om alle farene ved å krysse denne myra, om stokkene som dupper i overflaten og skaper falsk trygghet, og om den nådeløse myrdraugen som trekker deg ned, straks du plumper uti.
Hvis du ser godt etter, kan du skimte øynene til myrdraugen. De kan ligne er par stokker, men la deg ikke lure. Vi kom trygt over til den andre siden ved å gjøre som James Bond i «Live and Let Die» fra 1973, med Roger Moore i hovedrollen. Du vet, der hvor han løper over dammen på ryggen til krokodillene? Foto: Håkon
Hvem som helst kan balansere på stram line, noe helt annet er å balansere på frittgående stokker i en myr der mytologiske rovdyr ligger og lurer.
Få steder i Østmarka, om noen, er skiltjungelen tettere enn i juvet mellom Ramstadslottet og Bjønnåsen. Her inne finner du skilt som peker i alle retninger til et vell av forskjellige steder, men alle stier fører likevel til Bjønnåsen på én eller annen måte. Vi traff folk som hadde forvillet seg inn i området uten kart og som regnet med at det ville være nok å ta til venstre et eller annet sted. Mulig det, men jeg minner om en tradisjon fra de gamle karttegnerne: Når de ble usikre på landskapet, skrev de: «Here there may be tigers.» Sånn er det i juvet mellom Ramstadslottet og Bjønnåsen også. Du vet aldri hva som skjuler seg i skogholtene. Det kan være en tiger. Eller noe som er enda farligere, for eksempel en flått. Vi har jo fulgt med i Dagbladet, og lest hvor skrekkelig flåtten kan være, særlig når det går mot høst. Var de ikke blodtørstige før, så blir de det i hvert fall da. En god machete kan være kjekt å ha for hånden.
Hvis vi tenker oss at sørsiden av Bjønnåsen er flat, omtrent like flat som Dueodde strand på Bornholm, så vil trærne vokse i en underlig vinkel. Det viser hvor bratt det er. Vi møtte et par damer som gikk den andre veien, men det er å jukse. De gikk nedover, og det kan jo hvem som helst klare. Det er mye tyngre å gå oppover.
Her ville Lars Monsen også tatt bilde av seg selv. Stolt, med hånda på skiltet som beviser at han hadde kommet seg opp på Bjønnåsens 396 meter over havet uten bruk av ekstra oksygen. I bakgrunnen står varden som viser at dette er Rælingen kommunes tusenårssted, så får de av oss som kan tilstrekkelig matte til å vite at overgangen til det nye årtusen skjedde 2000/2001 og ikke 1999/2000 bare late som ingenting. Det er en kamp vi tapte så det suste, og som beviste at selv om du har rett, trenger du ikke få rett.
Khadim så ganske fornøyd ut etter å ha besteget sin tredje 300-meterstopp i Østmarka, i hvert fall etter at han hadde fått igjen pusten. Hadde vi vært i Danmark ville vi hatt med oss en pils til matpakken, men siden dette altså er Norge, var det termos med kaffe som gjaldt. Noen ganger griper jeg meg i å misunne danskene, ikke fordi jeg absolutt ville hatt en pils på toppen, men fordi jeg gjerne ville hatt muligheten til det uten å bli uglesett. Foto: Håkon
Alt er relativt. Fra Bjønnåsen virker Lørenskog kulturhus ganske lite, omtrent som et tomannstelt. Men når du står ved siden av det virker det mye større, selv om det ikke har vokst, eller krympet, alt etter som. Dette kan overføres til den internasjonale politiske situasjonen. Slavearbeid i Kongo får liten eller ingen oppmerksomhet, men det gjør en skiløper som har brukt leppepomade. I horisonten så vi tydelig reklamegolfballen på Haukåsen Den er synlig i alle retninger og på mils avstand, og skjuler en av radarene til Gardermoen. I anledning åpningen av Losby Golfklubb sesongen 2000 bekostet Norges Golfforbund et nytt trekk til radaren, slik at den skulle ligne en golfball på avstand. Dette reklametrikset har virket, for det er knapt noen som forbinder Haukåsen med det gamle tårnet til Oslo fiskeadministrasjon lenger. Alle kaller den bare «golfballen.» Men opprinnelig var det herfra tjuvfisket i Østmarka ble overvåket. I all beskjedenhet vil jeg i denne sammenheng gjøre oppmerksom på en gruppe på Facebook, Østmarka: Alternative fakta. https://www.facebook.com/groups/1842417009379159/ Det er bare å henge seg på!
Vi var innstilt på de tre toppene Barlindåsen, Ramstadslottet og Bjønnåsen, men ble overrasket da vi ble tipset om en helt ny topp som aldri har ligget i Østmarka før; Marikollslottet. Det vil si, naturligvis har den alltid ligget der, men det har ikke gått noen sti dit, det har ikke vært skiltet dit og det har ikke vært ryddet slik at det var noen utsikt. Det var ikke mer enn et halvt år siden jeg tok denne turen forrige gang, og siden den gang har noen klart å få lagt Marikollslottet på plass. Derav uttrykket den fjerde følger gjerne med.
Hermed er det ut over enhver rimelig tvil bevist at jeg også har besteget Marikollslottet. Vi som samler på topper er nøye på at samlingen er komplett og tar mer enn gjerne en omvei for å innfri de strenge kravene vi setter til oss selv.
Her ville Lars Monsen stått og sett mot kamera, med den fortreffelige utsikten bak seg. Så ville han snakket om hvor fint det er at Rælingen kommune har fått et utsiktspunkt mot øst, for som jo alle vet har Bjønnåsen sin styrke mot vest. «Her kan du se helt til Stinjulen,» ville Lars Monsen sagt og pekt mot horisonten, og så ville alle seerne kikket som ville mot horisonten for å oppdage Stinjulen. Det er ikke lett, men det finnes sporstoffer av en mast som viser hvor den ligger. Og ser du den ikke på bildet, er det bare én ting å gjøre. Stikke opp på Marikollslottet og se med egne øyne.
Nedstigningen fra Mærramyr er et hyggelig bekjentskap, vi kunne stadig observere steinsettinger som viste at stien var bygget for hånd. Uten bruk av noen form for app. Dessuten dukket sola opp for å gi oss et kult bilde å avslutte denne gjestebloggen med.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.