Galleri

Langs flyktningeruta: Kodenavn Timian

Opprinnelig var Timian en rute for kurerpost, staket ut av milorgkarene Olav Thyvold og Terje Diesen. Den var ikke beregnet for flyktninger, terrenget var for kupert og veien for strabasiøs og vanskelig. Fra Skullerud til Sverige er det omtrent 120 kilometer. Særlig fra høsten 1943 og til frigjøringen ble ruta brukt, og omkring 300 mennesker ble loset til svenskegrensen. Turen tok kun to dager. Østmarka ble forsert den første dagen, Øyeren ble krysset i ly av nattemørket, og dag to fra Enebakkneset og til Sverige. Ingen ble tatt under transport langs ruta, men en gang kom det til skuddveksling ved grensen. Losene transporterte også post begge veier, i perioder hver 14. dag.

I går gikk vi et stykke langs ruta, fra Skullerud til Vangen. Vi gikk for å kjenne litt på følelsen av hvordan det måtte være å gå her, når ett skritt lenger fra Oslo var ett skritt nærmere Sverige og trygghet. Vi er selvfølgelig fullstendig klar over vårt privilegium: vi kan velge å vandre her fordi andre den gangen valgte å kjempe. Vi gikk også for å bli kjent med andre deler av Østmarkas historie – ruta går nemlig forbi blant annet Søndre Skytten, Curdriosteinen, Løkenseter og Gjevikseter.

Bli med på langtur!

Mye av informasjonen her har vi fått fra Even Saugstads «Østmarka fra A til Å,» som alltid er med i sekken. Ikke Even, altså. Boka.

Ruta er tydelig merket – men det lønner seg likevel å ha med kart og kompass.
Klokka var omtrent halv ti da vi startet fra Skullerud. Her en klopp i morgenlys. Vi liker klopper, og i dag skulle vi få gå på mange! All ære til gruppa som jobber med å gjøre marka tilgjengelig.
En nøkkerose ved Rundvann.
Øyenstikker på pinne. Også ved Rundvann.
Bregnesommerskog.
Noen skilt er nye, noen er eldre. Stikkordet er å følge blåmerket sti hele veien. Her nedenfor Østmarkkapellet.
Smalvann. Dette er det øverste vannet i vassdraget som ender i Vansjø ved Moss. Stømledningene går til hytta Bamsebo, som eies av Oslo Røde Kors hjelpekorps.
Den blåmerkede stien vi følger, er også Friluftsklubbens første merkede sti fra 1920-tallet. Det er de som har laget dise trappetrinnene nedover den bratte lia ved Smalvann. De er litt skjeve nå, men det er et fint lenefjell ved siden av.
Rett etter den fine trappa kan du ta en avstikker til Milorghula. Her hadde Milorgområde 13130 våpenlager. Her ble det lagret omkring 100 ulike våpen, ammunisjon, sprengstoff og hjemmelagde håndgranater. Hula er over tre meter dyp, med tre innganger, og ikke lett å komme inn i. Det var Terje Diesen, samme mann som var med på å stake ut flyktningeruta, som fant denne hula.
Flight SA1598 har lettet og er trygt på vei til… neste flekkmarihånd. For det var hundrevis av dem! Tusenvis, til og med. Hver eneste våte flekk hadde minst en flekkmarihånd.
Denne vakre myra mellom Smalvann og Smørhullet har ikke noe navn på kartet. Vi døpte den derfor til Gressmyra. Vi tenkte på Jarmyra, men det var færre mygg her.
Mosen hadde pyntet seg med nattens regndråper.
Flottere gran til å bære et blått merke finnes vel ikke? For et rotsystem!
Vi fant også ei furu som ikke ville være blåmerka. Restene av blåmalinga er snart borte.
Ruta går langs trolske og vakre steder. Selv om de som gikk her under krigen neppe hadde tid til å tenke på slikt.
Litt humor må man ha. Her ei furu med tut.
Her sitter Katja på Karen Curdrios stol. Den fant vi like ved Tretjerna, og den kan du ikke finne informasjon om noe sted – men fin er den!
Bratt og trolsk og helt folketomt – vi traff ikke et eneste menneske fra Smørhullet til Vangen.
Snart i full blomst!
Det nordligste av Tretjerna.
Lav vannstand i Sør-Elvåga.
Beveren har vært svært aktiv i sørenden av Sør-Elvåga. Stien gikk rett forbi beverhytta.
Hindringer i veien.
Søndre Skytten. Husmannsplass under Losby. Muligens ryddet av finner allerede midt på 1600-tallet. Første kjente husmann het Lars, og han overlot plassen til sin sønn Erik Larsen i 1694 – ergo er skiltet her litt misvisende. Nedtegninger fra 1734 forteller om hus i svært dårlig forfatning. De var verdsatt til tre daler, mindre enn verdien av tre kuer. Ellers hadde de i 1734 en hest, to kuer, seks geiter og to bukker på plassen.
Lenge etter at siste husmann hadde flyttet ut, drev Losby Bruk og senere Lørenskog Bruk sag her. Plankelassene gikk da over Elvåga-isen til Visperud ved Strømsveien. En lokomobil (dampmaskin) ble satt opp her i 1928, og var i drift fram til 1934. I 1942 ble en ny sag med dampmaskin satt opp, denne gang i regi av Lørenskog Bruk. Den var i drift til ca. 1947 – og nå ligger den her. Det hadde vært moro å se en fungerende lokomobil en gang. Det må ha vært folk her da flyktningene ble loset forbi – hvordan var kontakten mellom arbeiderne og Milorg, tro?
Her er en av ruinene – den som i følge kartet ligger nærmest vannet. Den er bitte liten, og kan ikke ha rommet verken mange eller mye.
Hva heter denne raringen? Er det bjørnekjeks eller sløke, tro?
Ved Slepptjern fant vi denne fine kloppen. Navnet Slepptjern tyder på at tømmer ble sluppet ned i vannet fra åssiden øst for vannet.
Etter Slepptjern møtte vi disse: en hel gjeng med høydekurver. De var litt tøffe i trynet, men vi overvant dem. Vi har prøvd å illustrere hvor bratt det er ved å få med flest mulig blå merker oppover bakken. Hvor mange kan du se?
En pi(h)l!
Familien Flekk.
To gode venner.
En… ja. Hva heter denne, da?
«Cabin crew prepare for landing.» På en blåkoll 🙂
Ved vestsiden av Svartkulp finner du Curdriosteinen. Vi hadde husket å ta med oss håndboken til Kjentmannsmerket, og klippet med stor fryd.
Karen Cudrio (1716-1797) var enke etter Peder Cudrio (1704-1765). Hun og ektemannen eide til sammen 2/3 av Østmarka. Hun bodde også en tid på Skulerud i Lørenskog, og hun hadde eiendommer og bolig i Oslo. Hun var initiativrik og dyktig. Etter at hun ble enke overtok hun ansvar for driften av eiendommen. Denne steinen var visstnok hennes utekontor. Hun reiste med hest, spesielt kjent var hun for sin hvite araberhest, og vanskelige partier på stiene ble opparbeidet til rideveier. Steiner som denne fungerte som kontorpult. Her ble skisser og kart lagt frem til orientering, og når oppgjør skulle utleveres, ble timelister lagt frem og penger kom på bordet – på Lønningssteinen. Oppdatering: I kjentmannsmerkets håndbok står det at Karen Cudrio bodde på Skulerud. I Even Saugstads bok «Østmarka fra A til Å,» står det Skullerud. Hva er riktig? Vi vet ikke – vi må undersøke nærmere. Oppdatering nr to: Våre dyktige lesere har påpekt at Karen Cudrio aldri eide Skulerud, men at hun derimot eide Skullerud. Ergo bodde hun neppe på Skulerud – men, sier leser Trond, Skulerud er et fint sted og bør besøkes. Våningshuset er visst Lørenskog kommunes eldste hus. Oppdatering nr. tre! Dengang ei – det var Skulerud hun bodde på. Hele Karen Cudrios historie står på lokalhistoriewiki.no – søk på navnet hennes. 
Like ved siden av steinen er det også rester etter en bålplass som ikke har vært i bruk på svært langt tid.
VI tok oss den frihet å spise noen av Karen Curdrios blåbær.
Like etter Cudriosteinen kom vi til Løkenseter. Her var det seter for Lørenskog-gårdene Løken og FInstad, og i eldre tid også Vallerud. Første gang den ble nevnt var i forbindelse med rettsakene om seterrettighetene i Losbyskogen i 1672. Den sto ubrukt fra ca. 1850 til 1900 da det ble satt opp nytt hus her. Da ble setra visstnok bare brukt noen få år.
Klopper i det grønne. Her over myra ved Vælsputten.
Kanskje dagens aller fineste klopp – ved bekken til Gjevikputten. Beveren har vært aktiv her de siste åra – såpass faktisk at vannet har endret fasong. Gjeviksetra var seter for gården Gjevik sør for Øyeren. Med en avstand på over 20 kilometer, var dette en av de setrene i Østmarka som lå lengst fra gården den tilhørte. Det var seterdrift her fra tidlig på 1700-tallet til ca. 1830.
Steinsjøen viste seg fra sin aller beste side. Vi hadde en liten spisepause til denne utsikten.
Utsikt til Steinsjøen fra myra i sør. Steinsjøen kan skimtes mellom trærne.
Og Vangen, da. Endelig. Men for de som gikk flyktningeruta den gangen var de bare halvveis gjennom Østmarka. Vi kunne ta straka vegen ned til Bysetermosen og hjem.
Igletjern ville også vise seg frem.
Ja, Østmarka, vi digger deg også! For et farvel!

4 thoughts on “Langs flyktningeruta: Kodenavn Timian

  1. Hvor lang tid brukte dere? Kunne tenkt meg å gå turen, men kan ikke å bruke kompass -er det en ugrei tur å gå med bare kart? Takk for fine beskrivelser!

    1. Hei! Vi brukte hele dagen. Startet kl 9.30 og sørget for å bli hentet på Bysetermåsen. Vi gikk ikke særlig fort, for det er mye å se. Og det går helt fint uten kompass- det er blåmerka sti hele veien. ?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.