Kjaglidalen er på mange måter vår barndoms dal. Vi dro hit titt og ofte, men mest om våren. Og det var ikke så rart, for Kjaglidalen har landets største forekomst av gulveis, og Østlandets nordligste forekomst av ramsløk. Vegetasjonen er tett og har blitt beskrevet som urteaktig, og det er et rikt dyre- og fugleliv. Dalen har en unik berggrunn, med basalter og rombeporfyrer fra Oslofeltet, den har edelløvskog, barskog og sumpskogområder. Den har rødlistede sopp- og mosearter. Den er «den største og best bevarte forkastningsdalen i Oslomarka.» Og den har den vakre Isielva, samt plassene Kjaglienga, Nordre Kjaglia og Søndre Kjaglia. Og sist, men ikke minst – bregner. Overalt. Navnet Kjaglidalen kan være utledet av «kjage», som betyr strev eller anstrengende arbeid. En annen forklaring er kjag som botanisk navn på store bregner og tett vegetasjon av urteaktige planter. Vi foretrekker den siste forklaringen.
I 2002 ble Kjaglidalen vernet. I 2015 ble det vernede området utvidet. Nå er dalen et naturreservat. For et sted. Det er bare å dra. Uansett årstid.
Informasjonen om plassene har vi fått fra Asker og Bærums leksikon.
17 thoughts on “Kjaglidalen: Bregnenes rike”
Veldig fin side. Huset turen startet med en skogvokter boligen har jeg hørt. Ble benyttet som hytte i noen år men har nå forfalt veldig de senere år. Slik som den fredede skagen også har gjort. Mvh Espen
Så flott turrapport! Det er jo så få folk som går i dalen, og dere er definitivt med på å trekke gjennomsnittsalderen nedover – alle sammen 😉 Kanskje noen flere finner veien etter å ha sett alle de nydelige bildene
Håper dere kommer igjen – om er vi på Kjaglienga er det latteservering til dalens venner 🙂
På Kjaglienga er det et bilde av en metallramme med et hjul. Dette er en gammel transportabelt smie. Det lå kull i bunnen og en blåser ble aktivert med reimdrift og en «tråkkepedal». På toppen kunne jernet varmes og smis.
Takk fro innspill fra Budstikka. Vi gikk turen i dag. >Vil tilbake en sommerdag i fint vær- Spørsmålet er hvem eier og holder vedlike de 3 gårdene – eller forfaller de ? Hvem bruker stedene ? Vi gikk ikke inn på tunet til Kjaglia N – kunne se ut som den var «privat». Kjaglienga syntes å være best bevart – satt der og drakk kaffe.
Det var rød merked løype opp til Kjaglienga gård. Den er ikke lenger rødmerket av skiforeningen – ikke mulig å gå på ski her da trær har falt over den tidligere løypa. Gikk den da til Kjagliaenga ? eller gikk den videre til ? Var det mulig få servering her – en gang i tiden?
Hei! Tusen takk! Vi er ikke helt sikre på hvem som eier hva – men Maria, som også har svart på innlegget, ser ut til å ha et eieforhold til Kjaglienga. Nordre er privat, ja. Vi har ikke hørt om at det var servering på Kjaglienga. Ei heller skiløypa – men kanskje den står i Oslomarka fra A til Å av HO Christophersen? Den bør være tilgjengelig på nasjonalbiblioteket. 🙂
Skiløypa ble kjørt fra Rykkinn, kom ned i Kjaglia fra Engebråtan. Krysset elva ved Kjaglienga, fulgte stien, der det nå er gammel traktor vei
Løypa gikk videre opp lia mellom Knappnæring og elva. Fulgte stien bak Kallmyråsen til den traff veistumpen fra Djupdalen. Det har også blitt kjørt løype over broa, opp til søndre Kjaglia, og veien opp til Niskinn. Der kom den også inn på Djupdalsløypa fra Solihøgda
Takk for gode bilder! Grunnen til at jeg skriver dette er enkel: Som speider tilbragte jeg helger og uker på Nordre Kjaglia. Stedet ble etterhvert et sted jeg kunne finne fred, også uten spesielle speider-aktiviteter.
Sammen med kameraten min forsket vi litt rundt dalens historie. Og vi fant litt forskjellig!
På samme måte gjorde vi noen botaniske funn som var spennende. (Her må man være forsiktig.)
Det er nå 50 år siden jeg forlot hytta på Kjaglia for siste gang, men opplevelsene har preget meg resten av livet.
(Hyttene så adskillig bedre vedlikeholdt da.) Krokskogen er fantastisk!
Isidalen rommer adskillig mer.
H.R.
Veldig fin side. Huset turen startet med en skogvokter boligen har jeg hørt. Ble benyttet som hytte i noen år men har nå forfalt veldig de senere år. Slik som den fredede skagen også har gjort. Mvh Espen
Jøss, så spennende! Tusen takk for at du deler din kunnskap med oss! Og hyggelig at du liker bloggen 🙂
Så flott turrapport! Det er jo så få folk som går i dalen, og dere er definitivt med på å trekke gjennomsnittsalderen nedover – alle sammen 😉 Kanskje noen flere finner veien etter å ha sett alle de nydelige bildene
Håper dere kommer igjen – om er vi på Kjaglienga er det latteservering til dalens venner 🙂
Vi kommer garantert tilbake! Vi har vært der omtrent hvert år så lenge vi kan huske. Og hvis dere er på Kjaglienga, banker vi på 🙂
Her var det mykje interessant lesning om Kjaglidalen. Er der oppe ganske ofte så då er det greitt å ha litt kjennskap om historien. ??
Å kunne litt historie gir en ekstra dimensjon 🙂
På Kjaglienga er det et bilde av en metallramme med et hjul. Dette er en gammel transportabelt smie. Det lå kull i bunnen og en blåser ble aktivert med reimdrift og en «tråkkepedal». På toppen kunne jernet varmes og smis.
Så spennende! Tusen takk for info! 🙂
Takk fro innspill fra Budstikka. Vi gikk turen i dag. >Vil tilbake en sommerdag i fint vær- Spørsmålet er hvem eier og holder vedlike de 3 gårdene – eller forfaller de ? Hvem bruker stedene ? Vi gikk ikke inn på tunet til Kjaglia N – kunne se ut som den var «privat». Kjaglienga syntes å være best bevart – satt der og drakk kaffe.
Det var rød merked løype opp til Kjaglienga gård. Den er ikke lenger rødmerket av skiforeningen – ikke mulig å gå på ski her da trær har falt over den tidligere løypa. Gikk den da til Kjagliaenga ? eller gikk den videre til ? Var det mulig få servering her – en gang i tiden?
Hei! Tusen takk! Vi er ikke helt sikre på hvem som eier hva – men Maria, som også har svart på innlegget, ser ut til å ha et eieforhold til Kjaglienga. Nordre er privat, ja. Vi har ikke hørt om at det var servering på Kjaglienga. Ei heller skiløypa – men kanskje den står i Oslomarka fra A til Å av HO Christophersen? Den bør være tilgjengelig på nasjonalbiblioteket. 🙂
Skiløypa ble kjørt fra Rykkinn, kom ned i Kjaglia fra Engebråtan. Krysset elva ved Kjaglienga, fulgte stien, der det nå er gammel traktor vei
Løypa gikk videre opp lia mellom Knappnæring og elva. Fulgte stien bak Kallmyråsen til den traff veistumpen fra Djupdalen. Det har også blitt kjørt løype over broa, opp til søndre Kjaglia, og veien opp til Niskinn. Der kom den også inn på Djupdalsløypa fra Solihøgda
Tusen takk! Da har vi lært enda mer om Kjaglidalen 🙂
Takk for gode bilder! Grunnen til at jeg skriver dette er enkel: Som speider tilbragte jeg helger og uker på Nordre Kjaglia. Stedet ble etterhvert et sted jeg kunne finne fred, også uten spesielle speider-aktiviteter.
Sammen med kameraten min forsket vi litt rundt dalens historie. Og vi fant litt forskjellig!
På samme måte gjorde vi noen botaniske funn som var spennende. (Her må man være forsiktig.)
Det er nå 50 år siden jeg forlot hytta på Kjaglia for siste gang, men opplevelsene har preget meg resten av livet.
(Hyttene så adskillig bedre vedlikeholdt da.) Krokskogen er fantastisk!
Isidalen rommer adskillig mer.
H.R.
Tusen takk for at du deler! Det er slike minner som gir ekstra farge til et sted.
Oppdaget dalen ved en tilfeldighet i dag. Må være Bærum sitt svar på Amazonas! For en perle! Fått et nytt yndlingstursted jeg😃👍
Så hyggelig å høre! 🙂
Jeg bodde faktisk i Kjaglienga på slutten av 50 tallet.