Galleri

Kjaglidalen: Bregnenes rike

Kjaglidalen er på mange måter vår barndoms dal. Vi dro hit titt og ofte, men mest om våren. Og det var ikke så rart, for Kjaglidalen har landets største forekomst av gulveis, og Østlandets nordligste forekomst av ramsløk. Vegetasjonen er tett og har blitt beskrevet som urteaktig, og det er et rikt dyre- og fugleliv. Dalen har en unik berggrunn, med basalter og rombeporfyrer fra Oslofeltet, den har edelløvskog, barskog og sumpskogområder. Den har rødlistede sopp- og mosearter. Den er “den største og best bevarte forkastningsdalen i Oslomarka.” Og den har den vakre Isielva, samt plassene Kjaglienga, Nordre Kjaglia og Søndre Kjaglia. Og sist, men ikke minst – bregner. Overalt. Navnet Kjaglidalen kan være utledet av “kjage”, som betyr strev eller anstrengende arbeid. En annen forklaring er kjag som botanisk navn på store bregner og tett vegetasjon av urteaktige planter. Vi foretrekker den siste forklaringen.

I 2002 ble Kjaglidalen vernet. I 2015 ble det vernede området utvidet. Nå er dalen et naturreservat. For et sted. Det er bare å dra. Uansett årstid.

Informasjonen om plassene har vi fått fra Asker og Bærums leksikon.

Noen har pyntet den nye, store veibroa. Og godt er det.
Rett ved broa finner vi dette, falleferdige huset – bare pipa er noenlunde rett. Vi er usikre på om det har vært en plass, men mest sannsynlig har det blitt bygget i forbindelse med Bjørumsaga.
Informasjon om reservatet. Sporløs ferdsel er nøkkelen.
Dalsiden er full av bregner.
Bregnestudie nr. 1
Bregnestudie nr. 2. Foto – Roger Pihl.
Bregnestudie nr. 3. Foto – Roger Pihl
Mika gjør sine egne bregnestudier.
Brennesla er vakker den, hvis den får vokse i fred. Foto – Roger Pihl.
Etter at Kjaglidalen ble naturrestervat, får gamle stammer lov til å stå. Hvor mange tror du bor her? Foto – Roger Pihl.
Isielva renner ganske stille nå.
Vannet er klart og ganske kaldt. Foto – Roger Pihl.
Men fra broa er det mer enn dypt nok til å kaste stein! Foto – Roger Pihl.
Stiene er tydelig merket.
Mika fant gaukesyre – med litt av den innabords kan han gå mange kilometer!
Vi fant skavgress, som likner litt på tryllestaver, der de står. Kanskje Hogwarts får førsteårstudentenes staver herfra? Skavgress har vært brukt som pusse- og polermiddel grunnet slipeevnen til kiselsyren den har i stengelen.
Det lønner seg å se opp iblant. Her er noe av skogen Kjaglidalen er kjent for.
En liten mann og en stor skog.
Noen ganger er det greit å ha følge med morfar.
Almeblader. I Kjaglidalen er det mange almetrær. Alm er et spennende tre. Det blir færre og færre av dem i Norge, mest på grunn av to svartelistede sopper som synes alm smaker veldig godt. En alm kan bli 400-500 år gammel. Den største almen som er funnet i Norge, var 32 meter høy. Gamle almer er ofte kulturpåvirket, fordi bønder har drevet med lauing, det vil si at de har kuttet grener nederst på treet til dyrefor. Men i nødår var almen også mat for mennesker – barken ble malt og brukt i barkebrød. Almen er også et populært tuntre, og mange flotte almer vokser på norske kirkegårder og gårder.
På vei opp mot Kjaglienga fant vi denne ruinen. Det har sannsynligvis vært sommerfjøset.
Kjaglienga ligger vakkert til. Det sies at den ble ryddet av finner, og skyldsatt i 1751. I 1850 ble den solgt fra Bjørum gård til husmannen Johan Pedersen. I 1939 var Gulbrand Røste bruker for eieren Guttorm Andresen. Bruket var på 50 dekar jordbruksareal, hvorav 20 dekar var eng til slått og 20 dekar var natureng. Han hadde 1 hest, 1 kalv, 1 kvige, 4 kyr, 2 smågris, 28 høns og 9 kyllinger. Det ble dyrket 2 dekar hvete, 4 dekar havre, 2 dekar poteter og 1 dekar fôrbete. I hagen var det 3 frukttrær og 20 bærbusker. Det var den siste av leilendingsplassene i Kjaglidalen som var bebodd, så sent som i 1952. Plassen hadde lokomobil dampsag. Kjaglienga lå i en periode under Isi gård, og kaltes da Isienga. De som bodde her drev tømmerdrift og solgte ved, grønnsaker og kjøtt. Om vinteren foregikk vedkjøringa på Isielva.
Dette er utsikten derfra – og dere ser vel hvor navnet Kjaglienga kommer fra?
Denne står igjen på tunet – noen som vet hva det har vært?
Denne hang på veggen ved inngangen til hovedhuset – er ikke sikker på om rødt hadde holdt i dag!
Vi gikk videre fra Kjaglienga til Nordre Kjaglia.
Da traff vi først denne her, som er en… eh… ja. Men pen er den!
Vet du hva du får hvis du deler en firfisle i to? To totosler! Foto – Roger Pihl
Det er bare noen få hundre meter mellom de to plassene, men vi traff også ei mus og denne froskeprinsen.
Og vi stoppet lenge her – det er en ile, et vannutspring, hvor plassene fikk rent vann fra. Foto – Roger Pihl.
Og litt oppi bakken ligger Nordre Kjaglia.
I 1826 ble plassen solgt fra Bjørum gård. Den var da på 10 mål innmark, og de hadde 1 ku og 4 sauer. Det året solgte de 15 favner ved. Plassen ble i 1915 kjøpt av forstkandidat Guttorm Andresen av brukeren Johan Paulsen. Paulsen bodde der til 1951. I 1939 var Johan Paulsens besetning 1 hest, 2 kalver, 1 okse, 2 kyr, 2 griser, 60 høns og 31 kyllinger. Plassen hadde 51 dekar jordbruksareal hvor det ble dyrket 3 dekar hvete, 2 dekar havre, og 1 dekar poteter. I hagen var det 14 frukttrær og 25 bærbusker. Plassen har senere vært brukt av speidere.
Sitt ned om du tør! Dette er Gullhårs benk og de tre bjørnenes stoler 🙂
Opp med armene! Frodigere blomstereng skal du lete lenge etter! Foto – Roger Pihl
Vi hoppet fra stein til stein over Isielva til den andre siden av dalen. Noen av oss ble litt våte på beina… 🙂
Bregnestudie nr. 4. Foto – Roger Pihl.
Bregnestudie nr. 5. Foto – Roger Pihl
Og bregnestudie nr. 6. Foto – Roger Pihl.
Søndre Kjaglia omfattet 1000 mål skog, og ble solgt fra Bærums Verk til Hans Frogner på Vestre Frogner gård i Vestre Bærum i 1920, og fraflyttet av brukeren 4 år senere. Frogner flyttet fra da av seterdriften på gården fra Knappnæring seter til Nedre Kjaglia.
Her har det ligget annen bebyggelse. Hovedhuset, mon tro?
Tistlene kommer!
Tyrihjelm. Den var det mye av i dag – den vokser seg akkurat så høy som den trenger å være, og ruver lett over alle bregnene. Foto – Roger Pihl.
Tyrihjelmen er vakker, men akk, så giftig. Den inneholder alkaloidet lappaconitin. Et avkok av planten har vært brukt som et effektivt lusemiddel, derav det utbredte navnet lushatt. Ved inntak fører den til kramper, lammelser og døden. Den er brukt som hageplante, og la ikke barn kommei kontakt med planten! Barn liker gjerne å ta på planter, og slikke fingrene etterpå. Dette kan være nok til en alvorlig forgiftning. Foto – Roger Pihl.
Et eksempel på grantreets rotsystem. Ganske fascinerende, ikke sant? Foto – Roger Pihl.
Og mosen er også vakker. Foto – Roger Pihl.
Men hva i alle dager heter denne? Foto – Roger Pihl.
En bregneeng.
Mika og pappa på siste strekket hjem. Alle var enige om at det var en fin tur 🙂 Foto – Roger Pihl.

10 thoughts on “Kjaglidalen: Bregnenes rike

  1. Veldig fin side. Huset turen startet med en skogvokter boligen har jeg hørt. Ble benyttet som hytte i noen år men har nå forfalt veldig de senere år. Slik som den fredede skagen også har gjort. Mvh Espen

    1. Jøss, så spennende! Tusen takk for at du deler din kunnskap med oss! Og hyggelig at du liker bloggen 🙂

  2. Så flott turrapport! Det er jo så få folk som går i dalen, og dere er definitivt med på å trekke gjennomsnittsalderen nedover – alle sammen 😉 Kanskje noen flere finner veien etter å ha sett alle de nydelige bildene
    Håper dere kommer igjen – om er vi på Kjaglienga er det latteservering til dalens venner 🙂

    1. Vi kommer garantert tilbake! Vi har vært der omtrent hvert år så lenge vi kan huske. Og hvis dere er på Kjaglienga, banker vi på 🙂

  3. På Kjaglienga er det et bilde av en metallramme med et hjul. Dette er en gammel transportabelt smie. Det lå kull i bunnen og en blåser ble aktivert med reimdrift og en “tråkkepedal”. På toppen kunne jernet varmes og smis.

  4. Takk fro innspill fra Budstikka. Vi gikk turen i dag. >Vil tilbake en sommerdag i fint vær- Spørsmålet er hvem eier og holder vedlike de 3 gårdene – eller forfaller de ? Hvem bruker stedene ? Vi gikk ikke inn på tunet til Kjaglia N – kunne se ut som den var “privat”. Kjaglienga syntes å være best bevart – satt der og drakk kaffe.
    Det var rød merked løype opp til Kjaglienga gård. Den er ikke lenger rødmerket av skiforeningen – ikke mulig å gå på ski her da trær har falt over den tidligere løypa. Gikk den da til Kjagliaenga ? eller gikk den videre til ? Var det mulig få servering her – en gang i tiden?

    1. Hei! Tusen takk! Vi er ikke helt sikre på hvem som eier hva – men Maria, som også har svart på innlegget, ser ut til å ha et eieforhold til Kjaglienga. Nordre er privat, ja. Vi har ikke hørt om at det var servering på Kjaglienga. Ei heller skiløypa – men kanskje den står i Oslomarka fra A til Å av HO Christophersen? Den bør være tilgjengelig på nasjonalbiblioteket. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.