Galleri

Ei sag, ei mølle og en husmannsplass

I dag har vi følgende turtips: Fra Ellingsrud, til Nuggerud, til Bjørndalen (vi traff ikke Ole Einar), langs den blåmerka stien på østsiden av Fri-Elvåga, over demningen til Mariholtet, langs den blåmerka stien til Gullsmeden, til Rustadsaga. Vi brukte t-bane og buss som transportmidler.

VI traff flere dyr enn folk på stiene – vi hadde ikke gått langt før vi så et rådyr, som overhodet ikke ville bli tatt bilde av. Litt senere så vi en majestetisk hegre, like før demningen traff vi en liten mus som skulle ut å gå, og omtrent ved Bestemorhølet traff i en hoggorm som solte seg midt på stien.

Vi hadde på oss en herlig blanding av solkrem og mygga – og blandet med svette, hvem trenger vel parfyme?

Informasjonen om stedene vi har besøkt har vi funnet i Even Saugstads “Østmarka fra A til Å” og “Sarabråten – godset i skogen,” på digitalarkivet og på universitetet i Oslo sin side norgeshistorie.no.

Solbergjordet. Solberg var husmannsplass under Ellingsrud gård.
Nuggerud. Det bor folk i husan. Tidligere var Nuggerud husmannsplass under Ellingsrud gård. Nå eies den av Bymiljøetaten.
Elvågabekken, eller Ellingsrudbekken, var en gang en stor elv. Og den var magisk – den renner nemlig nordover. Fra 1600-tallet frem mot slutten av 1800-tallet var det yrende industriaktivitet her.
Hvis du ser godt etter når du går langs veien, kan du se ruinene etter mølla.
Og litt senere finner du en magisk trapp ned til en helt annen verden.
Her renner bekken stille nå.
Sånn så sannsynligvis mølla ut – den hadde fem etasjer, og møllehjulet hadde en diameter på 6,5 meter. Mølla var både stor og moderne.
En del stein har rast ned, men vannet kommer forbi likevel.
Vi er ikke helt sikre på akkurat hva dette var. Kan det være rester etter Hauger sag? Brann, forfall og nedgangstider gjorde driften ved elva svært usikker utover 1800-tallet. Moderniseringen kom med stormskritt, og mølla og saga hang rett og slett ikke med i utviklingen.
Omtrent der hvor møllerens bolig en gang sto er det mye blomster nå.
Det skjedde også mer ved Ellingsrudelva – kanskje noe av det mer fascinerende, faktisk. Her var det også teglverk! Det ble anlagt på slutten av 1700-tallet, og det var ett av landets beste. Teglovnen kunne ved hver brenning produsere 42.000 mur- og takstein, og lagerhuset kunne romme en halv million ferdige stein. Og navnet på teglmesterens bolig? Tilfredshet.
Like ved ruinene etter mølla finner du dette slagordet. Det ble malt i 1944. Det holdt nok motet oppe hos mange. Da vi var små var malingen ganske sliten, men i forbindelse med 50-årsjubileet for krigens slutt i 1995 ble den frisket opp.
Ellingsrud Everglades.
Fra Bjørndalen tok vi denne fine, blåmerka stien på østsiden av Fri-Elvåga. Her var vi helt alene.
Er du lei av Trollpikken? Det er vi. Her fant vi Trollstupebrettet. Det blå merket markerer rekorden.
Og like ved fant vi litt trollskjegg. Eller kanskje det er nissens. Eller – er det egentlig noen forskjell?
Langt der nede kunne vi skimte Mariholtet. Dette er en fin sti, men det er skikkelig bratt noen steder. Mariholtet var for øvrig husmannsplass under Ellingsrud gård den også, men har en lengre historie enn som så – den ble sannsynligvis ryddet før svartedauden i 1350, og driften ble tatt opp igjen etter å ha ligget øde.
Demningen. Her traff vi en koselig dame på sykkel.
Fri-Elvåga. Og en hval.
Nord-Elvåga i motlys.
Det gjør litt vondt å se dette. When will we ever learn…
Husmannsplassen Dalbakk/Dalbak/Dahlbak (alt ettersom hvor du leter) hadde en fantastisk beliggenhet. Enda bedre var det før Elvåga ble demmet opp. Historiske bilder kan sees på 1881.no – det er veldig kult! Her har Østmarkapoeten skildret Gulbrand Nilsens liv på Dalbak.
Dette er det som er igjen, i tillegg til grunnmuren, på Dalbak. Noen takstein og litt av ovnen.
Her lå den altså, plassen Dalbak. Her bodde, i følge folketellingen i 1865, Ole og Lovise Olsen og deres seks sønner, Gulbrand (ikke han som bodde her senere), Hans, Magnus, Johannes, Olaus og Carl. Den eldste var 17 og den yngste 2 år. I tillegg bodde Christian Olsen her, han har yrkestittel fattiglem. Han var 64 år, og hadde sannsynligvis blitt plassert der av fattigvesenet. På norgeshistorie.no står det at husmennenes livsløp var først å være tjener og så, hvis de ble så gamle, fattiglem. På Dalbak hadde de det nok ikke så aller verst – de hadde to kuer, og de dyrket bygg, havre og poteter. Men de hadde mange munner å mette. I folketellingen av 1900 bor Gulbrand og Olava Nilsen her. De flyttet inn på Dalbak rundt 1875. De har ingen barn, men de har ku, høns og hest. Gudbrand er skogvokter for Heftye. De lever nok et ganske godt liv her. Dessverre dør a’Lava, som Gudbrand kaller henne, omkring 1905. Gudbrand gifter seg ikke igjen, og han bor her alene til han dør i 1932. Da har han blitt den sære, gamle gubben Østmarkapoeten skriver om i diktet sitt. Han var også overtroisk – han gjorde alltid korsets tegn over fjøsdøra før han skulle melke kua, og han la en stoppenål i bunnen av melkebøtta. Det holdt trollskapen borte. Og apropos magi – Ole Olsen som bodde på Dalbak før Gudbrand, drev med magi og naturmedisin. Han kunne kurere folk med trolldomsbesvergelser og urter. Oppdatering: Vi lette i kirkebøkene, og fant ut at Olava døde julaften 1908. Altså en del senere enn vi trodde. Hun ble begravd fra Østre Aker kirke 2. januar 1909. Vi synes litt synd på Gudbrand, som helt sikkert forbandt jula med sin kjæres død. 
Sør for Dalbak ligger flere rydningshauger. Vi tror nok at Olsen-familien har ryddet disse.
Stien mellom Mariholtet og Gullsmeden er nydelig.
En magisk myr 🙂
Men – det er skikkelig bratt! Dette bildet illustrerer det ikke så godt, men på stiens venstre side er det fryktelig mange høydekurver ned til Elvåga.
Denne kloppen synes vi kvalifiserer til “Årets klopp i Østmarka.” Den har alt.
Her blir det snart tyttebær på moseseng.
Denne lille karen hadde kveilet seg sammen og lå på stien. Katja gikk nesten på ham, Sara skvatt skikkelig da han rørte på seg. Men vi rakk å skru på kameraet før han forsvant inn i blåbærlyngen. Han var nok litt fornærmet fordi vi forstyrret ettermiddagsluren hans. Lengde – omkring 40 centimeter.
Dette er et sjeldent syn: Et skogsnesehorn.
(B)regnskog
Fine skilt ved Gullsmeden.
Ved Gullsmeden traff vi denne hyggelige damen. Hun hadde parkert sykkelen på Høyås, og gått en ganske så lang tur inn til Halssjøen. Vi ble inspirerte 🙂
Ved Ødegården fant vi denne – the flower of Scotland.
Tiriltunge.
Nøklevann fra Kattisa.
Solblom. Veldig sjelden – ikke plukk! Bare se. Den har vokst siden sist vi så den. Om et par dager blomstrer den nok.

8 thoughts on “Ei sag, ei mølle og en husmannsplass

  1. Hyggelig lesning – og interresant: Ellingsrudelva har sin egen elevgruppe med frivillige ( under Oslo Elveforum – http://www.osloelveforum.no). Nylig ble også Lørenskog Elveforum opprettet – så interesse for det som gror og lever i og ved vassdraget er stor. Vil tro at det er interesse for bilder og det som er skrevet her

  2. Veldig hyggelig og intresant tur. Koser meg med bilder og tekst. Nå begrenser helse og alder min aktivitet i Østmarka, men det er fint å se igjen steder jeg har vært på. Jeg gleder meg til å følge dere videre.

    1. Så fint at du følger oss, Agneta! Og det er flott å vite at bloggen er viktig for deg. Vi skal fortsette å gå! 🙂

  3. Flott skrevet og fine bilder. Spesielt likte jeg det om Dalbak. Denne overtroen de hadde minner om folkene innover Finnskogen og andre dype skoger i Nes, Aurskog og Eidskog.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.