Galleri

Gullsmeder og grantrær

Forslag til fine sommerskogsanger:
“Sommer kommer, sommer kommer, mygg og mygg og knott og klegg! Mygg og flått og mygg og hestebrems, kubrems klegg og mygg.”
“Brødskiver og ost med en smak….. av MYGGA!”

Neida. Alle turer er spesielle på sin måte. Noen turer tar det litt tid å fordøye. Fire lag med Mygga, en svært velkommen bris og konstant bevegelse var nok til å holde de fleste ztikkende insekter borte, og da kunne vi se, nyte og lære – akkurat som vi pleier. Turen gikk fra Rustadsaga til Ødegården og til Gullsmeden, til den høyeste grana i Oslomarka, til Østre Gullsmeden, til Ole Reistad-løypa via Delemyr, til Sarabråten og hjem.

Informasjonen om plassene har vi funnet i Even Saugstads “Østmarka fra A til Å” og i digitalarkivet.

Dette er jordet ved Rustadsaga. Her og videre langs veien til Ødegården vokser det noen heldige blomster.
Vi fant den nydelige og beskjedne humleblommen. Den har en naturlig plass i vår digitale blomsterbukett.
Den småfrekke sukkertoppen.
Og denne karen her, som vi ikke kunne huske hva het. Og vi ønsker oss derfor en fauna/flora som KUN tar for seg Oslomarka. Oppdatering: Igjen har vi fått hjelp av gode lesere! Dette er harerug. I gamle dager sanket man de små yngleknoppene og brukte dem som ekstra mattilskudd.  I Østmarka finnes de ikke så veldig mange steder i følge våre lesere, men mest i næringsrike myrdrag.
Tveskjeggveronika.
Skogstorknebb.
Dette blir en solblom om ikke så lenge. Den er meget sjelden i Østmarka – IKKE plukk den. La den stå.
Liker du smør?
En rosa variant av hundekjeks, tror vi. Oppdatering: Observante lesere av bloggen har sagt at det ikke er så lett å fastslå navn når man bare kan se blomsten ovenfra. Vi bør derfor ta bilder av blomsten fra siden og nedenfra hvis vi trenger hjelp som her. Men de har foreslått at dette enten kan være en plante i skjermplantefamilien, altså samme familie som hundekjeks, eller legevendelrot. Frem med floraen, altså. Og hvis noen vil undersøke nærmere, fant vi dem på motsatt side av veien fra Ødegården – akkurat der hvor hestenes innhegning begynner. Oppdatering nr. 2: Våre observante og interesserte lesere kan bekrefte at dette er karve, som helt riktig er i skjermplantefamilien. De bekrefter også at det er lenge siden noen har registrert denne i Østmarka, og derfor skal vi registrere den på artsobservasjoner.no. Et nytt eventyr for søstrene Pihl, altså. Tusen takk for at dere deler av deres kunnskap, kjære lesere! 
Sol, skygge og sti.
Vi synes nesten at skiløypa ser bedre ut om sommeren enn om vinteren!
På vei opp til Høyås er det mye fin mose! En dag skal vi lage en mosebok.
Sånn omtrent her har Høyås ligget. Det er umulig å si akkurat hvor. Historien sier at Andreas Hansen (født 1822 i Lørenskog) flyttet hit med familien i 1850. Han var skredder, og også en dyktig fiolinspiller. I folketellingen av 1865 står det at han var gift med Karen Engebretsdatter (født 1828 i Enebakk). De hadde fire jenter, Ludvige, Bergete, Josefine og Hanna Andreasdatter. De tre eldste var født i Enebakk. De hadde ei ku. De dyrket bygg og poteter. Her skal det også ha bodd en merkelig, gammel gubbe på 1890-tallet omtrent, sannsynligvis Andreas Hansen selv. Han verken tjoret hesten eller hadde innhegning til kuene sine. Han synes ikke det var nødvendig, han gikk bare noen runder rundt dyra mens han mumlet noe uforståelig. Og der sto de. Huset ble revet rett etter 1900. I folketellingen av 1910 finnes ikke Høyås. I 1938/39 var det planer om å bygge Østmarkskapellet her, men krigen og drikkevannsrestriksjoner satte en stopper for planene.
Her lå Gullsmeden. Denne gården ble sannsynligvis ryddet en gang på 1700-tallet, og lå da under Rustad. Det ble etter hvert et selvstendig bruk, men da Heftye kjøpte Sarabråten i 1873 overtok han plassen. Gullsmeden har vært populært turmål og gjenstand for mange teorier om navnet.
For å komme til Oslomarkas høyeste tre måtte vi forsere dette. Vått, vilt og vakkert.
Vi gikk mellom tørre graner.
Her er det! 44 meter høyt og 2,45 meter i omkrets. Ganske smalt i forhold til Blåtjerngrana i Østmarka nord, den er 3,75 meter i omkrets, men bare 41 meter høy.
Vi rekker ikke rundt.
44 meter til toppen!
Dette er et tegn på at du nærmer deg Østre Gullsmeden. De ryddet mange små jordflekker, og rydningshaugene er tydelige.
Vi fikk med oss litt utsikt over Elvåga på veien. El Paso i det fjerne.
Vi fant også denne hytta, som sannsynligvis tilhører vann- og avløpsetaten. Godt vedlikeholdt er den ikke.
Her er det en til vi ikke husker navnet på. Vi fant den ved siden av Vann- og avløpsetatens hytte. Oppdatering: Eldste søster av søstrene Pihl, de eldre, kan bekrefte at dette er en nattfiol. Den skal blomstre rundt sankthans. Hun forteller også at de gikk ut for å finne nattfiol sankthansnatt i 1930 og -40-tallets Finland.
Men vi vet navnet på den som har gjort dette 🙂
Dette er ruinen etter Østre Gullsmeden. Her bodde, fra 1850 til omtrent 1900, Andreas Knudsen (født 1825 i Lørenskog), kona Kristine Hansdatter (født 1827 i Enebakk) og, i følge folketellingen av 1865, fem barn. De het Hans (født i Enebakk), Gunder, August, Gustav og Kristine. De hadde en hest og tre kuer. De dyrket bygg, havre og poteter. I folketellingen av 1900 finnes ikke Østre Gullsmeden lenger.
Hvem trenger vel en rød løper når vi har dette?
<3
Katja har fått glorie.
Dette er favorittblomsten til eldste søster Pihl. Ikke så rart, kanskje.
Her har vi kommet frem til Ole Reistad-løypa. Den går fra Ellingsrud over Haukåsen, til Gråbeinsmosen og ned til veien mot Mariholtet (som bildet viser – her er det bratt!). Den krysser veien, går over Slettfjell, til Ødegården og ender ved Rustadsaga. Løypa ble anlagt av Ole Imerslund Reistad og skogforvalter Ole T. Messelt på 1930-tallet. Ole Reistad (f 1898-1949) kom fra Furuset, og var aktivt med i idrettslaget. Han hoppet i Holmenkollen som 18-åring, i 1922 ble han Norgesmester i femkamp, samme år fikk han Egebergs ærespris. Under 2. verdenskrig var han sjef for “Little Norway,” den norske treningsleiren for flygere i Canada. Ole T. Messelt bodde på Bråten fra 1920 til han døde i 1960.
På toppen!
(B)regnskog på vei mot Sarabråten.
Fossen med mange navn var ganske beskjeden.
Dette lindetreet på Sarabråten kan sees på bilder fra over hundre år siden. Da var det ganske så lite, og vi liker å tro at det ble plantet som et tuntre.
Ved denne kjente utsikten spiste vi valnøtter og rosiner før vi la i vei på siste strekket hjem. Et godt sted for kveldsmat 🙂
Store asketrær er vakre.
Palmeøya med krokodiller.
Rett før Korketrekkeren fant vi denne. Noen som kan navnet? Oppdatering: Jada! Det kan våre lesere:) Det er en tyrihjelm.

2 thoughts on “Gullsmeder og grantrær

    1. Tusen takk! Det er mye spennende i Østmarka – både historie og natur. Og alltid noe nytt å lære 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.