Navn: Graniel
Bosted: Granerløkka
Yrke: Student
«Vil dere ha et kaffebar?» spør Graniel.
Vi sitter på stedet vi kaller Granerløkka, like ved Bukkeberget, med medbrakt niste, men drikken har vi glemt hjemme. Graniel så nok at vi lette etter noe, der vi rotet i sekkene. Vi fant sitteunderlag, kompass, kart, kvikklunsj… men ingen drikke, altså.
«Det de fleste mennesker ikke vet er at kaffeskvettene de tømmer ut påvirker naturen. Grantrær er særlig glade i kaffe, og på populære rasteplasser som dette vokser det kaffebar. Det er bare å forsyne seg.»
«Så hyggelig å få litt inside information,» smiler vi.
«De er særlig gode om våren,» sier han. «Kaffegranskudd smaker visst fortreffelig. Jeg er tospråklig, forresten» fortsetter han. «Jeg snakker både gran og edelgran.»
«Jøss. Hvordan har det seg?» undrer vi.
«Pappa var edelgran. Jeg husker ham bare så vidt, han ble juletre da jeg var fire år.»
«Hva? Ånei! Har du ikke hørt fra ham siden?»
Graniel rister på hodet. «Han er nok borte for alltid er jeg redd. Mamma og pappa traff hverandre på ferie, faktisk. Mamma var hadde reist med ei venninne, og pappa var gjestearbeider. Folk var skeptiske til kjærligheten deres fordi de var så forskjellige – men de var jo trær begge to, da. Og kjærligheten kjenner ingen grenser, det har jeg i hvert fall lært.»
«Det er derfor er jeg opptatt av at jeg skal lære hans kultur å kjenne,» fortsetter han. «Jeg valgte først å studere edelgran på universitetet, men det var så få som gjorde det, dermed la de ned kurset. Da begynte jeg på saksbehandling i stedet, og det er jo greit å kunne hvis en trenger en stuss.»
«Appelsin?» spør vi.
«Neitakk,» smiler Graniel, og fortsetter ufortrødent: «På fritiden går jeg på folkedanskurs. Edelgran. Jeg er den eneste som er halvt gran. Vi har hatt en del oppvisninger, faktisk. Jeg er også glad i å spille kubb – jeg er på lag med noen kamerater, og vi spiller hver fredag kveld. Vi vinner sjelden, men vi har det moro. Det er viktigst. En gang ble det litt krise fordi en på et annet lag oppdaget at vi spilte med bestemoren hans. Da måtte vi finne på noe annet.»
«Spiller dere KUBB?»
«Selvfølgelig,» ler Graniel. «Det er morsommere enn kvist. Eller er det kviss det heter. Det er ganske mange unge trær her jeg bor, alle er helt forskjellige. Furu, gran, eik, or og osp. Alle gutta sparer til skjegg. Det er ganske hipt, faktisk.»
«Bor moren din her også?» spør vi.
«Nei, hun bor på Sagene. Det er lave boligpriser der av en eller annen grunn. Jeg er innom hver søndag på middag.»
«En typisk student, altså,» ler vi.
Graniel smiler. «Mamma er stolt av meg, tror jeg. Men hun blir litt lei seg hvis jeg tar glitter i baret. Det minner henne om pappa.»
Artig fortelling, som alltid. Dere mangler ikke fantasi.