Galleri

Hysj, kan du høre gresset gro?

«Vi frykter stillheten,» skrev Dagbladet om Erling Kagges bok Stillhet i støyens tid i oktober 2016, «fordi da må vi bli bedre kjent med oss selv.»

Det hadde holdt lenge med den setningen, men da hadde ikke journalisten kunnet skrive om at boka ble solgt til ti land på en uke, at vi mennesker blir urolige når det ikke skjer noe og at stillhet er skikkelig sunt, hun hadde heller ikke kunnet sitere filosofer og ei heller hadde hun fylt spalteplass.

Vi ville likt en blank, avishvit side.
Uten støyen fra reklame.

Men – til de som har konsentrasjonsproblemer fordi de må sjekke likes på face og ikke orker lese mer: Ja, vi anbefaler boka. Kjøp den. Les den. I stillhet.

Morgenbladets journalist bråkte enda mer om akkurat det: Stillheten. Han syntes denne versjonen var for enkel. Ordene for korte, kommaene for få, argumentene avkortet. Han var spiss i kantene og skjulte seg bak en kritikermaske som nok tynger. Vi får en følelse av at han ønsket at han kunne ha kommet på denne idéen selv.

Han glemmer at dette er nok for mange. Nok for de aller fleste, faktisk. De trenger bare et mykt dytt i ryggen av en de stoler på for å finne riktig retning, for å få kompassnåla til atter en gang å peke mot nord. Så kan heller de tunge argumentene om stillhet komme senere, etter at man har kjent på den selv.

Stillhet i støyens tid stiller tre spørsmål: Hva er stillhet, hvor er den og hvorfor er den viktigere enn noen gang?

Erling Kagge gir 33 personlige svar.

Han skriver om sitt behov for stillhet. Om å undre seg. Om redsel og frykt for å virkelig kjenne seg selv. Om Antarktis. Om lyd. Om tilgjengelighet. Om Jon Fosse og Marina Abramović. Om å se hverandre inn i øynene. Blant annet. Best liker vi det 33. svaret. Det er nærmest sannheten for oss.

Erling Kagge foto Kagge forlag
Foto: Kagge forlag

Vi vet hvor vår stillhet er. Det er lett, og vi deler den gjerne. Den befinner seg i Østmarka, og den er  sterkest idet skogen lukker seg rundt oss, idet sykkelbremser, roping, bilmotorer, en TV med lyden høyt på, barnegråt og musikk falmer. Vi har en forventing til denne stillheten. Og den skuffer svært sjelden.

Vår stillhet kan være fysisk. Når vi er i skogen kjenner vi koblingen mellom oss og naturen. Det sitrer i fingrene.

Stillheten forandrer synsvinkelen. Det som virket stort før vi trådte inn mellom trærne krymper. Det er nesten så vi kan høre en maurs fottrinn, og en solstråles lyse tone.

Stillhet er å bli usynlig. Stillhet er å være i mellomrommet mellom linjene. I hvert fall å føle seg slik.

Vår stillhet er vår luksus. Den er ny hele tiden. Ingen har en lik stillhet. Ingen kan ta den fra oss.

Vi har en fordel i å være søstre. Vi har en innebygget kommunikasjon – vi vet når vi skal la stillheten tale. Vi kan runde en sving på stien og forstå.

Hvor er din stillhet, kjære leser?

Og kjære Erling Kagge, dette bildet er stillhet for oss:

Og til slutt – det som skulle stått i Dagbladet:

 

 

 

 

Bok: Stillhet i støyens tid – gleden ved å stenge verden ute.
Forfatter: Erling Kagge
Forlag: Kagge, 2016

2 thoughts on “Hysj, kan du høre gresset gro?

  1. Flott dette. Kanskje jeg må ha den boka. I alle fall er det bare å komme seg ut i skogens stillhet eller fuglesang.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.